Den polske forfatteren Stanislaw Lems roman «Solaris» kom ut i 1961, samme år som Jurij Gagarin ble første menneske i verdensrommet. Ideen om menneskelig romfart var derfor helt i oppstartsfasen, preget av optimisme og eksistensialisme. Det første Gagarin skal ha sagt da han nådde tomrommet utenfor jordens atmosfære, var «jeg ser ingen Gud». Det skulle vise at Sovjetunionens ateisme seiret over vestlig gudfryktighet. Men det viser også hvordan romfart alltid har vært knyttet til spørsmålet om menneskelig eksistens, selvråderett og makt. Kan man bare ta seg til rette i en verden laget bare for oss eller er vi bare tilfeldige vesener på linje med alt som måtte være av liv i et stort univers vi ikke forstår?