Sist i diktsamlinga «Dropar i austavind» (1966) av Olav H. Hauge står diktet «Det er den draumen». Diktet er mykje omtykt; særleg kvinner litt oppi åra etterspør diktet ved Hauge-opplesingar. Og skribentar av alle kjønn har teke til å vise til diktet titt og ofte. Noko vert vellukka allusjon, mangt vert misbruk, slik eg ser det.