I sin nye bok, «Om man älskar frihet», forsøker litteraturviteren og kulturskribenten Nina Björk å kritisere det borgerlige forsvaret for kapitalismen ved å ta de beste argumentene på alvor, men vise at de i mange tilfeller faktisk er selvmotsigende, eller bygger på ideal som står i motsetning til hvordan den faktisk eksisterende kapitalismen fungerer. At metoden kan kjennes igjen fra Marx’ kritikk av den politiske økonomien, er ikke overraskende. Björk legger ikke skjul på at hun er marxist. Mer overraskende er det kanskje at kritikken hennes rammer samtidas politiske venstreside i minst like stor grad som kapitalismens borgerlige apologeter.

I anmeldelsene av Björks bok som jeg har lest, blir det først og fremst bemerket at hun kritiserer «postmodernismen» og «konstruktivismen», som har bredt om seg på den akademiske venstresida. Selv om jeg er enig i denne kritikken, synes jeg det er mer interessant å løfte fram den kritikken hun retter mot den bredere venstresidas retrett fra sosialistisk til liberal samfunnskritikk.

De tydeligste eksemplene på dette finner man i Björks diskusjon av begrepet «meritokrati», som er helt sentralt i det borgerlige forsvaret for kapitalismen. Det bygger på ideen om at ulikhet er bra, siden det skaper incitament for at individene skal anstrenge seg. Men om det er prestasjoner som skal belønnes, er det naturligvis viktig at irrelevante faktorer ikke får innvirkning, når individer skal sorteres i samfunnspyramiden.

Björks kritikk av meritokratiet er ikke den «vanlige», det vil si den kritikken som sier at meritokratiet ikke vil bli realisert «så lenge et individ som egentlig er driftig, kompetent og intelligent, likevel ikke lykkes med å klatre oppover i samfunnspyramiden, siden hen fortsatt blir hindret av våre fordommer om for eksempel etnisitet, seksualitet, kjønn og klasse». I stedet hevder hun at det hierarkiske samfunnet er forkastelig i seg selv – at det er galt at noen individer skal ha bedre liv enn andre, uansett hva grunnen er. Dette er en sosialistisk kritikk, siden den er uforenlig med kapitalismen, som med nødvendighet skaper ulikhet. Den «vanlige» kritikken, derimot, som faktisk er den folk som plasserer seg på venstresida oftest pleier å framføre, er egentlig liberal, siden den bygger på at det er viktigere å bekjempe fordommer enn kapitalismens sortering av individer. Björk sammenfatter problematikken ved å hevde at den oppgaven som «store deler av venstresida» har valgt å gjøre til sin, går ut på «å bytte ut høyresidas ’alle som jobber hardt, kan lykkes’ med ’alle som jobber hardt, burde kunne lykkes’ og dermed først og fremst se det som sin oppgave å rette oppmerksomhet mot, avsløre og bekjempe de fordommene og den diskrimineringen mot visse grupper som umuliggjør dette. En oppgave som viser vilje til å virkeliggjøre den borgerlige utopien om et rettferdig meritokrati, der like muligheter skal gi ulikt utfall».

For Björk er det ikke overraskende at det har blitt slik. I takt med at globaliseringen av kapitalismen har gjort det stadig vanskeligere å fatte beslutninger som går imot kapitaleiernes ønsker, har det vært fristende for venstresida å holde seg til de områdene «der vi fortsatt kan utøve demokrati, føre politisk kamp, være uenige, velge mellom ulike alternativ», og så videre. Det vil si å kjempe om «kultur, verdier, normer, identiteter».

«Mer overraskende er det at kritikken rammer venstresida»

Interessant nok hørte Björk selv tidligere til dem som stormet mot påstått irrelevante sorteringsmekanismer, uten å kritisere selve ideen om at det burde finnes ulikhet i samfunnet. I sitt feministiske stridsskrift «Under det rosa täcket» – som først kom ut i 1996, senere i flere nyutgaver, og som har solgt over 100.000 eksemplar – argumenterte hun, helt i overensstemmelse med den tidens poststrukturalistiske feminisme, for at kjønn var en sosial konstruksjon som først og fremst påvirker kvinner negativt. I dag ser hun (ifølge et intervju i Sydsvenskan 13. September) på denne boka som «liberal», nettopp fordi den ikke stiller noen krav som kan utfordre den ulikheten som kapitalismen skaper. Og slik kan man altså, ifølge Björk, også beskrive store deler av den venstresida som i dag jobber knallhardt for å bekjempe hvithetsnormer, heteronormativitet og en rekke andre fordommer, men som har så forbaska vanskelig for å formulere visjoner om likhet, eller et politisk program for å overskride den kapitalismen som med nødvendighet skaper økende ulikhet.

Nå kan man naturligvis innvende at heller ikke Björk selv gjør dette senere. Men personlig mener jeg det er sunt at marxistiske intellektuelle avstår fra å lage oppskrifter til framtidas suppekjøkken. Disse bør formuleres av mennesker i bevegelse. Men sosialistiske bevegelser trenger sosialistiske intellektuelle, og Björk er en slik en: Dels våger hun å formulere visjoner som går mye lenger enn drømmen om det hun kaller «en rettferdig ulikhet», dels gir hun i sine siste bøker et slags marxistisk grunnkurs som både er intellektuelt spenstig og stilistisk tiltalende, og som forhåpentligvis kan stimulere venstresida til å tenke ett steg lenger enn liberalerne.