«Hvis du kan få virkelig glede og fornøyelse ut av kjønnet ditt, da er dette av stor moralsk verdi, fordi vi lever i en vanskelig tid, hvor den største synd er å oppgi håpet, – den største forbrytelse er å miste livsmotet. Alle gleder og fornøyelser, – som ikke skader andre! – men som kan tjene til å styrke livslysten og livsmotet, er av det gode, ikke minst de seksuelle fornøyelser.», sier Dr. Peterson til Lilian, den atten-nitten år gamle jeg-fortelleren i «Uten en tråd», mot slutten av behandlingsperioden. For Lilian har, etter anbefaling fra sin klassevenninne Brita, med hvem hun har utforsket og delt seksuelle erfaringer det siste året, oppsøkt Dr. Peterson, som hjelper unge kvinner med å frigjøre og utvikle seg seksuelt.

Denne behandlingen, som ikke bare består av hands-on, men også kjønn-inn, pågår i flere måneder, til Lilian er blitt voksen, som i romanen blant annet vil si at hun er kvitt skammen sin og kan få vaginal orgasme uten stimulering av klitoris. Lilian begir seg så, etter endt videregående, ut på haiketur i Europa. Der gjør hun diverse seksuelle erfaringer. Av ham som plukker henne opp på vei til Göteborg, får hun rolle i en pornofilm, dette gir henne økt reisekasse og hun kan kjøpe med seg diktsamlinger hun ellers ikke ville hatt råd til, hun erfarer å bli slått med gummirem av en eldre, trist tysker og deretter trekantsex, diverse analsex og sandwich med Freddy og Lisa og veldig unge gutter i Napoli, før hun får lyst til å være alene igjen og setter seg på toget til Paris.

I Paris hun møter hun Pierre, som er mekaniker og smed, og sier at derfra er det ikke mere å fortelle: Hun forelsker seg. «Han varierte aldri noe. Han var perfekt, …, det Pierre gjorde var fullkomment. Man kan ikke fortelle om noe som er fullkomment.»

Og så kommer høsten, reisen er over, Lilian drar hjem og bor tilfreds alene med bøkene sine, skal studere og arbeide, boken slutter her.

«Uten en tråd» ble første gang utgitt høsten 1966. Den ble beslaglagt av politiet etter noen få dager. I juni 1967 ble forfatter og forlegger dømt etter straffelovens bestemmelse om utgivelse av «utuktige skrifter», og boken ble inndratt.

Å gjøre seg fri

Hva er så «Uten en tråd» i dag? Hovedmassen av tekst består av veldig detaljerte beskrivelser av seksuelle handlinger, hva som berøres, slikkes, suges og gnis, hvordan og hvor lenge – og dette er både underholdende og overraskende lærerik lesning, her er det mye å plukke opp for den som vil utvide tilfanget av mulige måter å gjøre kroppene kåte og glade og lystne på. Det er også en god, eller snill, tekst – de er alle gode mot hverandre, det er ingen som gjør noen noe vondt, de sier ikke stygge ting til hverandre, dette er ikke en tekst om binding og underkastelse – bortsett fra den triste skipsrederen i Tyskland som må slå og bli slått for å få utløsning, her er Lilian redd, men hun erfarer også en slags nytelse, som for denne leseren oppleves som en randsone-erfaring, helt på grensen for Lilian og kanskje også over.

Dr. Peterson sier, mot slutten av behandlingen, til Lilian, at det er « … tre ting som må til: For det første: – du må bare tenke på ham. For det andre: – du må ikke være sjenert. For det tredje: – du må kunne noe.»

Det er i forhold til disse tre punktene han har arbeidet med Lilian.

Dr. Peterson sier at «De fleste mennesker ødelegger sitt eget og andres seksualliv, fordi de bare tenker på seg selv. … Men når du er kommet til at du tenker mere på den andres orgasme enn på din egen, først da er du voksen, – og det merkelige er at først da kan du også selv få full glede av det hele.»

«Det er overraskende lærerik lesning.»

Skam og sjenanse er det andre punktet, Lilian har det lenge med å se mamma og bestemor mellom bena når hun har dr. Peterson eller andre menn der. Å gjøre seg fri fra det egne skammende blikket, og det å ikke være sjenert for å være aktiv selv, er et viktig mål.

For meg er det virkelig på det tredje punktet, å kunne noe, at boka blir interessant: Det er imponerende hva slags innsikt i seksuell praksis og også ømhet og omtanke Bjørneboe her legger for dagen.

Tid og nærvær

Og disse tre punktene samles for meg i et fjerde punkt, som Bjørneboe ikke gjør eksplisitt, men som etter lesningen blir liggende i meg som en påminnelse om den største seksuelle utfordringen: At seksualiteten, for virkelig å få fylde og være rik og herlig, trenger tid og nærvær. Og hvor utfordrende, nakent og sårbart er ikke det? Hvor ofte tar vi oss tid til virkelig å ta på hverandre med det nærværet som gjør berøringen overraskende og sterk og ny? Mannen trenger ikke være ny, men akkurat dette øyeblikket er helt, helt åpent, helt nytt – vi har aldri levd det før – hvor ofte våger vi å ta sexen vår dit? Er det ikke her at seksualiteten beveger seg fra det tekniske og over i det andre, en mulighet for dypere forløsning eller overskridelse? Eller møte?

Sagt på en annen måte: Det er enkelt å ha rask og orgasme-målrettet sex. Men hvor mye mer risikabelt er det ikke å bruke tid, gi og være oppmerksom og gjøre godt for den andre, lytte, være til stede, være kropp med den andre kroppen i noe som er videre og mye mer omfattende enn pumpe-puling – som er nærmest den eneste formen for sex vi ser på film – Og det er dette som en kunne si samler de tre punktene til Dr. Peterson : Å ville den andres nytelse, å ville gi, å våge å gi, å våge å bruke tid på det – og å ikke være flau eller redd (for ikke å være velkommen, ikke være til å ville ha, ikke være elsket) – og å være åpen for å oppholde seg i en kjælende, opphissende berøring som ikke jager mot utløsning, hvor en er til stede både med den andre og hos seg selv i det å kjenne alt som brer seg og vokser og stiger og bare er.

Høyt tempo

Det er åpenbart at dette er en bok som er skrevet i høyt tempo, for det skjærer inn holdninger som framstår som skyggefulle områder i teksten som helhet. Bjørneboes forakt for dobbeltmoral er vel ikke akkurat skyggefull: det er de skandinaviske familiefedre på sexbesøk på horehus som er umoralske, og ikke Lilian og hennes partnere, som ikke lurer noen. Men teksten framviser også en forakt for eldre og tykke kropper når Lilian besøker Reperbahn i Hamburg. Her viser teksten en estetiserende holdning til kropp og seksualitet hvor ungdom, renhet og det glatte og faste er å foretrekke. Teksten har også, til tross for sin kvinnelige forteller, en særlig hang til å erotisere rompehull («... nettopp da jeg sto og småkoset meg med rompekluten min …»), noe som for denne leseren stadig minnet meg om at teksten er skrevet av en mann, og som muligvis får en resonans i Bjørneboes homofile livsutfoldelse noen år senere. I scenene fra Napoli er det unge gutter som virkelig er veldig unge, og her er det mulig å lese inn flere slags begjær:

«En ettermiddag, da jeg kom hjem til hotellværelset, var Freddy ikke alene der. Han hadde hos seg en gutt i femtenårsalderen, og gutten var splitter naken. Det var tydelig at de kjente hverandre fra før av, og det stemte jo godt med at det ikke var første gang Freddy var i Napoli.

Gutten var fin og brun og velskapt, nesten pikeaktig, og han hadde ingen hår på kroppen, unntagen en bitte liten krans omkring planten sin.»

Tekst som (pornografisk) bilde

Jeg synes det er interessant at tekst kan oppleves mye sterkere erotisk enn bilder. Er det sånn? Det er i hvert fall sånn for meg. Jeg husker min egen lesning av «Lesernes egne erfaringer» – i Aktuell Rapport tidlig åttitall, jeg synes fotografiene på forsiden av pocketboka var vulgære og ubehagelige, de var påtrengende og entydige, mens tekstene åpnet helt andre landskap av bilder, som for meg var mye mer produktive og pirrende.

Bjørneboes tekst er på en måte på linje med det skrevne i Aktuell rapport, den er skriftlig pornografi, men den er langt bedre skrevet, og det at den vil vel, både for sine personer, og det kjennes som boka også vil leseren vel, og det gjør at en kan hengi seg til lesningen uten å være redd for at det skal skjære over i noe som gjør vondt. Teksten gjør deg så trygg at du kan åpne deg for den og ta den imot, og den er kort nok til at det ikke blir altfor repetitivt, den er fornøyelig og her er det mye å lære.

Men så – hva er det så å si? Hvor går vi herfra? Hva er så spørsmålet? Én mulig retning er å se på hva som hendte etter rettssaken. Bjørneboe skrev blant annet det kjente essayet ‘Istedenfor en forsvarstale’, som er trykket bakerst i min Pax-utgave av «Uten en tråd» fra 2003. Her spør Bjørneboe hva som er farlig og nedbrytende litteratur, og mener at det er den som er sløvende, fordummende og harmløs. Mens litteraturen som vil noe med oss, som vil forandre oss, det er den som er viktig. Og Bjørneboe trekker fram en samtidig utgivelse, «Prinsen og slavinnen», med nedverdigende skildringer av fastlenkede kvinner som blir voldtatt av esler og bavianer – og peker på at denne er tillatt, mens hans egen bok – som viser en ung kvinne, uten skam, aktiv og med lyst og glede, som nyter en likeverdig seksualitet – er dømt utuktig og gjort utilgjengelig.

Er det ikke noen spørsmål om mann og kvinne og kjønn og seksualitet og makt som ligger og vugger i understrømmene her? Og er det ikke spørsmål enda dypere under der igjen, som handler om kjærlighet?

Seksualmoral

Den svenske forfatteren Agneta Pleijel går i sine to memoir-bøker, «Spådomen» (2015) og «Doften av en man» (2017), inn i disse spørsmålene. Hun gir ikke så mange svar, men å lese disse to memoarene fra hennes egen oppvekst, (hun er født 1940, tyve år etter Bjørneboe, men bøkene kjennes likevel som dokument fra en liknende samtid som hans) fra barneårene på femtitallet til å være ung og så voksen kvinne på seksti- og syttitallet, gir oss innganger til undringer og irrganger som oppleves som en slags komplettering eller utfylling av det bildet som Bjørneboes «Uten en tråd» viser fram. «Jag ville mest bara tre saker. Bli fri, skriva, få orgasm.» skriver hun i den første boka. «Och senare, mycket längre fram, kanske få ett barn.»

«Men man kan inte ändra på sitt liv helt på egen hand. Livet förändras i samspel med andra. I relationer, i växelspel med människor och hur man ter sig i deras ögon. Det man är beror av andra. Man kan inte bara bestämma sig för att vilja vara en annan och bli det. [...] Jag bar mig åt som om jag trodde att jag var lika mycket värd som en man.» «Kroppen skakar. Fast hon är tjugofem år har hon inte fattat, fast hon vet. Hon har kjänt till och inte fattat! Hon är kluven mellan vara sig själv och vara fitta.»

Pleijel skriver om hvordan hun bruker seksualiteten til å få nærhet, men hvordan virkelig nærhet er underjordisk vanskelig å åpne seg for. Og først sent i livet, og til å begynne med mot sin partners vilje, blir hun gravid og får barnet hun har ønsket seg. Memoarene viser en sammensatt vev av bilder fra den unge kvinnens nåtid og fra en barndom der foreldrenes løgner og fortielser og farens seksuelle svik blir forvirrende og undergravende for den oppvoksende datteren.

Også i «Uten en tråd» blir barndommen nevnt: «Ved siden av den rent fysiske behandlingen, gikk en endeløs rekke av spørsmål om alle ting angående meg, mine følelser, min barndom og mine foreldre. Svært ofte forsto jeg ikke hva han ville frem til ved å spørre og grave på den måten. Men han mente noe med det.» Med det forlater Bjørneboes tekst barndomsperspektivet og går tilbake til det fysiske fokuset – skjønt teksten har påfallende mange allusjoner til hvordan vi blir barn sammen eller for hverandre i seksualiteten: « … han virket nesten som en gutt nå.», « … strøk jeg ham gjennom håret og kysset ham på kinnet. Det var som å ha et barn.»

Seksualitet er sanselighet, skriver Pleijel, men den er også makt. Og hun skriver at makt er det motsatte av frihet. Hun vil være ærlig, skriver hun, men det er ikke lett i erotikken. Det krever at hun også er ærlig mot seg selv. «Det er den eneste seksualmoral som finnes; du skal ikke bruke kjønnet ditt til å få makt eller innflytelse over andre, du skal ikke skade dem, og du skal ikke gjøre dem unødvendig ondt.» sier Dr. Peterson i «Uten en tråd».

Helt til slutt i «Doften av en man» skriver Pleijel noe som jeg likevel tenker er gyldig for begge disse to så helt rivende forskjellige litterære prosjektene, hennes to memoarbøker og Bjørneboes «Uten en tråd»: «Skriva är att leva för att komma hem.»