Du kan bla til neste sideBla med piltastene

«Feil» meninger møter sterke reaksjoner på sosiale medier. Ofrer venstresida ytringsfriheten på godhetens alter?

Den sosiale rettssalen

Den siste tiden er det som om polariseringen i samfunnsdebatten har hardnet til. Meningsmajoriteter og meningsminoriteter posisjonerer seg i forhold til hverandre, og ved ikke å markere tydelig avstand til upopulære meninger risikerer du at din egen sosiale kapital synker. Har vi dermed kommet dit at det å representere en kritisk stemme og utfordre de «riktige» meningene fører til kollektiv sosial fordømmelse?

For egen del er jeg aller mest opptatt av hvordan disse mekanismene påvirker den politiske utviklingen på norsk venstreside. Jeg har stemt Rødt så å si hele mitt voksne liv og er omgitt av mennesker som mener veldig mye av det samme som jeg selv gjør. De siste månedene har jeg imidlertid kjent en uro, som springer ut av en stadig mer polariserende retorikk og identitetspolitisk forankret polemikk. Vi har sett disse tendensene tydelig for eksempel i debattene rundt Khio-oppropet, Prosa-redaktør Merete Røsviks avbestilling av anmeldelsen av boken «Mot nasjonalt sammenbrudd» av Halvor Fosli, diskusjonene om professor ved UiB Svein Larsens «tyskervits», og nå sist – en «rasistisk benk» i Botanisk hage.

La oss se litt nærmere på de digitale plattformene som store deler av den offentlige samfunnsdebatten har flyttet seg til: Facebook, Twitter og mer eller mindre klikkstyrte digitale mediekanaler. Disse plattformene legger helt bestemte føringer for meningsutveksling, og hva som får, eller ikke får, oppmerksomheten vår.

Forflytningen av samfunnsdebatten til digitale arenaer har på den ene siden ført til demokratisering, fordi flere kan delta, men truer samtidig demokratiet fordi bestemte former for meningsutveksling dominerer. Vi er så vant til at mediene skisserer en konflikt mellom to motpoler, at vi sliter med å resonnere utenfor en tankegang forankret i motsetninger. Dette til tross for at de fleste er klar over at det i alle komplekse saker er flere parallelle prosesser og dynamikker som virker inn på hverandre samtidig. Og da kommer vi til den avgjørende årsaken til at jeg er alvorlig bekymret for hvordan enkeltmennesker og grupper danner seg meninger med digitale plattformer som utgangspunkt: algoritmene.

Det du vier oppmerksomheten din til på internett, det vokser. Det utfordrende med algoritmer er at de er både maktbærende, høyoperative og helt usynlige på samme tid. Det finnes gode bevis for at de har spilt en nøkkelrolle i utviklingen mot den politiske virkeligheten som omgir oss i dag – hvor ytterliggående budskap og digital valgpåvirkning har gitt verden statsoverhoder som Donald Trump og Jair Bolsonaro. Den amerikanske sosiologiprofessoren David Beer mener at makta algoritmene har over beslutninger og meningsdannelse, nå utgjør en direkte trussel for det menneskelige eierskapet. Fordi algoritmer genererer ekkokamre og motpoler, spiller de også en viktig rolle i polariseringen av samfunnsdebatten.

I klassikeren «The Presentation of Self in Everyday Life» (1959) undersøker sosiologen Erving Goffman de identitetsskapende prosessene som finner sted når man som individ konstruerer en fordelaktig ytre person overfor sine omgivelser. De senere årene har ideene hans fått ny relevans fordi sosiale medier inntil det parodiske utgjør en åpenbar arena for slik iscenesettelse. Men én ting er utstillingsvinduet vi har skapt for tradisjonelle sosiale statusmarkører som familie, hus, interiør, reiser og så videre. En annen er hvorvidt meningene vi ytrer, eller unnlater å ytre, faktisk har blitt en del av den digitale poseringspakka. Hver gang vi deler en meningsytring i sosiale medier, har vi et publikum på flere hundre, kanskje tusen, tilskuere. Og vi får umiddelbar tilbakemelding i form av bifall eller kritikk.

© Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com

Hva gjør dette med oss? Er vi villige til å flagge meninger om saker og ting som betyr noe for oss – selv om vi risikerer å gjøre oss skikkelig upopulære? Dette er relevant ikke minst på mitt eget felt, det «frie» kunstfeltet: Det er lett å komme med samfunns- og systemkritikk så å si hele kunstfeltet er enig i. Men når man utfordrer den interne enigheten, løper man høy risiko. Et nylig eksempel på dette er de fem Khio-studentene Vebjørn Pedersen, Magnus Vanebo, Andrea Veiden, Iris April Andresen og Elias Kallestein, som i et debattinnlegg i Morgenbladet uttrykte bekymring for at identitetspolitikk er i ferd med å erstatte undervisningen og fagmiljøet ved skolen.

Selv deler jeg ikke studentenes bekymring for et oppgjør med eurosentrisme i kunstundervisningen. Men det jeg kan forstå, er deres uro for at systemkritikk ser ut til å måtte vike for et klart mer identitetspolitisk forankret fokus. I sosiale medier får de fem hard medfart fra flere av de venstreorienterte kunstnerne som har engasjert seg sterkest i oppropet: «Hahaha! Tapere! Interessant å se at Khio har en liten gruppe reaksjonære høyrevridde studenter. Utrolig patetisk. Hvem disse folka enn er, bør de vurdere å droppe karrierene sine og spare oss for den giftige søpla si […]» Statusoppdatering med seksti likes og få, om noen, kritiske innvendinger. Også Danby Choi, redaktør for kunst- og kulturnettidsskriftet Subjekt, fikk nylig hard medfart for å markere avstand fra antirasistisk aktivisme og utfordre identitetspolitiske standpunkt. At han åpenbart deler et engasjement for saken og ønsker at flerkulturelle skal lykkes i høyest mulig grad, spiller ingen rolle. Det som gjelder, er med oss eller mot oss. Vi befinner oss i den digitale, folkestyrte rettssalen. Sanksjonene her er ikke juridiske, men sosiale.

Som en del av dette bildet har sosiale medier blitt langt mer politiserte, og aktivisme og posering merkelig sammenfiltret. Med jevne mellomrom gir memer med banale feministiske, antirasistiske og klimarelaterte slagord oss muligheten til å demonstrere vår progressivitet og plassere oss på «rett side av historien». Samtidig har det blitt risikabelt å stille kritiske spørsmål til metode og framgangsmåte i brennbare politiske saker hvor det eksisterer en konsensus om at målet er positivt, som Black Lives Matter og transseksuelles rettigheter. Facebook blir et panoptikon, der vi, brukerne, overvåker, og overvåkes av, hverandre. Veien fra iscenesettelse til sensur både av oss selv og hverandre, kan være kort.

Dette bør bekymre oss: en poseringskultur som snarere lærer oss hvordan vi framstår som gode enn å kultivere vår empati, og som bidrar til å skape en stadig mer splittet offentlighet. Vi tildeler hverandre roller som protagonister og antagonister, helter og skurker, gode og onde. Vi heier. Vi buer. Vi roper på mere blod.

Krenkede følelser og raseri er blitt en valuta på oppmerksomhetsøkonomiens børs, som blant annet gir mulighet til å definere språk og begreper. Mennesker som ønsker å delta i debatter om ladede temaer som innvandring eller kjønn, er ofte redde for å bruke feil ord. I januar i år ble samfunnsdebattant Laial Janet Ayoub kraftig korrigert da hun i teksten «Rasisme går ikke bare en vei» (Agenda Magasin) brukte begrepet «omvendt rasisme». På tross av at hun drøftet begrepet i teksten og diskuterte ulike definisjoner, ble det ikke noe av den debatten hun forsøkte å invitere til. Bekymringen for hvit minoritetsungdom i Groruddalen ble parkert på startstreken. Et ønske om å nyansere ble oppfattet som en provoserende avsporing.

«Vi heier. Vi buer. Vi roper på mere blod»

Selv om ord og definisjoner ganske riktig er spesielt viktige i omgang med politisk brennbare temaer, kan journalistikken bli overforsiktig i møte med identitetspolitiske krav. Ikke sjelden involverer slike saker sterke personlige erfaringer. Når disse vitnemålene også utgår fra et tydelig ideologisk ståsted, blir de viktige brikker i politisk maktkamp, og venstresida vinner på offerhistorienes salgbarhet fordi disse fortellingene umiddelbart taler til følelsene og derfor genererer oppmerksomhet: Vi reflekterer ikke, vi reagerer, deler og skifter til et midlertidig profilbilde i solidaritet. Vi poserer.

For hvem vil vel ikke være god? Det er her jeg kommer til selve smertepunktet: Den radikale venstresida tjener langt mer på den identitetspolitiske dreiningen, og på en inndeling i godt og ondt, enn hva de mer moralsk pragmatiske sentrumspartiene gjør.

Men hva hjelper det å vinne på kort sikt, om prisen er at ideologien endres innenfra? Det kanskje tydeligste sykdomstegnet på venstresidas utvikling akkurat nå er den tilsynelatende berøringsangsten overfor ytringsfrihetsproblematikk, en samfunnsutfordring som har blitt så alvorlig at varsellampene burde blinke over hele den politiske aksen.

I stedet er det få motstemmer til venstresidas nye refreng: De fra sentrum og høyre som uttrykker bekymring for ytringsfriheten, er visst egentlig først og fremst bekymra fordi de frykter å miste definisjonsmakt og privilegier. Slik argumentasjon drar offentlig debatt i en destruktiv retning. Selvsagt kan privilegier både korrumpere og skape blindsoner, men å produsere en identitetspolitisk forankret myte om at (hvite) menn og kvinner fra «skravleklassen» kun har én motivasjon bak alt de tenker og sier om ytringsfrihet, nemlig å beholde sitt «klippekort» til spalteplass, er å forsøke å bekjempe dehumaniserende mekanismer med en like dehumaniserende retorikk. En kategorisk avfeiing av et menneskes utsagn utelukkende på bakgrunn av vedkommendes taleståsted, bidrar effektivt til å svekke tilliten mellom ulike grupper i samfunnet. Den gjør at mennesker som slutter seg til den identitetspolitisk forankrede venstresida, mister troen på at mennesker med andre meninger enn dem selv, samtidig kan ville andre godt. Identitetspolitikken fører til at problemstillinger i ulike samfunnsgrupper settes opp mot hverandre, i stedet for at man forsøker å se dem i en sammenheng.

Og det er her identitetspolitikken biter seg selv i halen. For det første: Å utgå fra at privilegerte mennesker kun handler ut fra ønsket om å oppnå eller beholde egen makt, avslører en mistillit til alle som må bety fallitt for venstresida, ettersom den baserer seg på tilliten til at mennesker er i stand til å sette fellesskapsinteresser foran sine egne.

For det andre: Å nekte for at vi har et ytringsfrihetsproblem i Norge er litt som å si at vi ikke har rasisme. Selv om det ikke er du som er den utsatte motstemmen, betyr ikke det at det ikke eksisterer noen reell trussel mot meningsmangfoldet og demokratiet.

Faren er at vi nølende legger ytringsfriheten til side, en av bærebjelkene i det vestlige demokratiet som har vært verdsatt og beskyttet fra venstre til høyre i flere hundre år. Er den radikale venstresida nå villige til å kaste viktige prinsipper over bord for å vinne kampen om godhetsfortellingen?

Vi lever i en tid hvor det står enormt mye på spill i verden. Verden er kaotisk, den er splittet, og utfordringene vi står overfor framstår på mange måter uoverkommelige. Jeg tror de fleste av oss er redde.

Nettopp derfor tror jeg også behovet for å skape forbindelse og forankring på tvers av alle former for ulikheter er viktigere enn noen gang. Det er avgjørende at vi på den radikale venstresida nå tar inn over oss identitetspolitikkens utfordringer og det reelle presset på ytringsfriheten, fordi valgene vi tar i kjølvannet av denne problematikken, vil skape et politisk veiskille: Enten blir den identitetspolitiske bølgen så kraftig at den river oss med seg i en retning hvor diskreditering av bestemte gruppers intensjoner, taleståsted, teorigrunnlag og begrepsdefinisjoner blir den nye normen. I så fall får høyrepopulistene spille rollen som ytringsfrihetens frimodige beskyttere, mens venstresida framstår som totalitær og intolerant.

Eller så kan vi velge den andre veien, en vei sentrale Rødt-politikere til nå heldigvis har holdt fast ved: En inkluderende og romslig klassekamp som beholder fokuset på kampen mot Forskjells-Norge og den dramatiske nedbyggingen av velferdsstaten. For tiden drømmer jeg om noe så banalt som en offentlighet som fremmer respektfulle samtaler mellom mennesker på tvers av alder, samfunnslag, politisk ståsted, hudfarge og kulturell bakgrunn.

En offentlighet som klarer å beskytte og ivareta meningsmangfold og minoritetsperspektiver. I et samfunn hvor man kun lytter til sine egne, derimot, vil limet som binder oss sammen til et fellesskap, umerkelig begynne å løses opp.

Git: master, Env: production, Sanity: production