Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Mesterlige Ultima-klangmøter: Eldgammelt og samtidig i Ekebergparken.

Kall og respons

RESPONS: Fra både lys, skog og vannspeil under lørdagens Ultimakonsert i Ekebergparken. FOTO: SIGNE FUGLESTEG LUKSENGARD

Ekeberg kaller!

Oslo Brass Band, David Morton (dir.), Mads Kjeldgaard m.fl.

Verk av Wolfgang Plagge, Ruth Anderson og George Lewis

Med et visst naturlig forbehold for været fikk Ultimafestivalen full pott med den ambisiøse og nyMusikk-produserte utekonserten i Ekebergparken siste festivaldag, da Oslo kanskje for siste gang i år åpenbarte seg i all sin sensommerlige prakt, på et av stedene i denne byen der det naturlige lyset treffer kanskje aller mest effektfullt, bare spør Edvard Munch, som malte sitt «Skrik» noen ganske få meter borti høgget der.

Og apropos lys og lyd: Den (stadig aktive) amerikanske lysinstallasjonskunstneren James Turrell har inspirert mye og mangfoldig musikk det siste halve århundret, de siste årene så langt inn i mainstreamen som Drake og Kanye West (sistnevnte har donert betydelige summer til Turrells Rodenkrater-prosjekt, der han også spilte inn fjorårets konsertfilm «Jesus Is King»). Mindre kjent er det kanskje at Turrells Ganzfeld-installasjon i Ekebergparken også har resultert i norsk samtidsmusikk før, nærmere bestemt Elisabeth Vatns «The Color Beneath», minneverdig lansert med en serie intime konserter under 2015-utgaven av Ultima. Årets Ultima-arrangement samme sted holdt seg derimot på overflaten, ved vannspeilet over Turrells installasjon.

Men sensommersolen gjennom trærne rundt det sosialt distanserte publikummet bød på en hypersanselig opplevelse alt før første tone dirret i lufta rundt oss. Det gjorde den effektfullt uannonsert fra skogen omkring, der fem lurister, eller hva man nå enn kaller utøvere av tradisjonelle norske trelurer, bød på en kvintofonisk musikalsk opplevelse. Der (Ekeberg-)åsen ble levende med lyden av musikk, i form av det høyst publikumsvennlige verket «preLURium». Signert den velkjente Wolfgang Plagge (født 1960), tross alt kjent vel så mye som en av landets fremste og mest engasjerte musikkformidlere som han er som musiker og komponist.

Men verket hans denne formiddagen bød på en fascinerende og tilsynelatende høyst stedsspesifikk kontemporær utforskning av tradisjonell klang. Enda verket opprinnelig skulle hatt premiere innendørs, under et NMH-arrangement i mars. Det må kunne kalles enda et lykketreff at urfremføringen i stedet ble dette arrangementet, med denne konteksten. Også i den forstand at de tre «programpostene», fra tre i utgangspunktet ulike komponister på så mange vis, gled uvanlig naturlig inn i hverandre her.

«Ekebergåsen ble levende med lyden av musikk.»

Bokstavelig talt, idet Mads Kjeldgaards bearbeidelse av de elektroniske pionerverkene til Ruth Anderson (1928–2019) faktisk fadet elegant inn mens siste lurtone fortsatt hang i lufta. Det synliggjorde en uventet gjenklang mellom verkene også på andre vis, i form av selve klangens tålmodighet og ro i seg selv, men kanskje særlig i form av fysikalitet og hvordan den forholdt seg til rom.

En påminnelse om høyst organiske og eldgamle forløpere til det tilsynelatende tidstypisk daterte kvadrofoniske uttrykket til Anderson. Enda mer fascinerende var måten ambiens i luftrommet rundt blandet seg inn på sitt uforutsigbare vis. Om det virkelig var slik at et skipshorn fra fjorden blandet seg inn i Plagges komposisjon, skal jeg ikke si hundre prosent sikkert. Men det var ingen tvil om det hypereffektive «kontrapunktet» som ble skapt av et sjeldent fly på himmelen over oss – helt magisk timet til de svosjende/svusjende/swooshende filtersveipene i innledningen av lørdagens andre Anderson-komposisjon, «So What» fra 1971.

Mens den mektige finalen ble Oslo Brass Bands verdenspremiere på spesialskrevne «Kulokker» av George Lewis (født 1952), som henter eksplisitt og åpenbar inspirasjon fra eldgamle skandinaviske kulokketradisjoner. Dels via impulser fra komponistens tidligere «bivirke» som improvisasjonstrombonist, i grenselandet av det såkalte «loft jazz»-miljøet på Manhattans syttitall. Og det var kanskje enda mer enn urbane og rurale, kontemporærere og eldgamle tradisjoner som møttes så effektivt i Lewis’ verk?

Om man tenker på den fulle historiske konteksten, der New Orleans’ radikale reappropriasjon av europeisk, militaristisk musikk og dens instrumentering, i den såkalte second line-tradisjonen, ble en sentral del av grunnlaget for den afroamerikanske improvisasjonstradisjonen som på et vis kulminerte i nettopp «loft jazzen». Før disse impulsene, via skikkelser som nettopp Lewis, gradvis i tiårene siden også har blitt en integrert del av den såkalte kunstmusikkens språk.

Her presentert i et mesterlig (de)konstruert verk for nettopp messingensemble, som igjen nikket megetsigende mot den pre-militariserte delen av opphavet til mange av disse instrumentene, via for eksempel lokketradisjoner.

Og til sist, som for å virkelig understreke hvor uvanlig velprogrammert denne formiddagen skulle vise seg å være, med god drahjelp fra tilfeldighetene – en virkelig vidunderlig liten epilog, der de fem lur-spillerne i skogen rundt plukket opp klangen fra siste messingtone med en kort og uhyre effektivt liten musikalsk respons på Lewis’ verk helt på tampen, arrangert for øyeblikket med hjelp av komponisten sjøl.

Git: master, Env: production, Sanity: production