Det er ett år igjen til valget, og meningsmålingene spriker. Likevel er det noe som er felles for dem alle: Ap faller sammenliknet med stortingsvalget for tre år siden. Det mest bemerkelsesverdige er at Ap er i ferd med å glippe taket i områder som tradisjonelt har vært dets bastioner, som Nord-Norge, Trøndelag og Innlandet. En fersk måling i Hamar Arbeiderblad viser at Ap ikke lenger er størst i «det røde fylket» Hedmark. Tronen er overtatt av Sp. En måling for de tre nordligste fylkene i Nordlys gir det samme bildet. Samlet for de tre fylkene, er Ap og Sp nå i praksis like store. Det er bare en tidel som skiller. I Nordland, Ap-nestleder Bjørnar Skjærans eget rike, får Ap så vidt over 20 prosent. Sp er størst, etterfulgt av Høyre, med Ap først på tredjeplass. For øvrig gjør SV det bra på disse målingene, med en oppslutning på 10 prosent i Nord-Norge. En ny måling fra Trøndelag viser at Ap faller som en stein også der, mens Sp fosser fram.
Det er en dramatisk politisk forskyvning vi er vitne til. Ap var det store og samlende partiet for store deler av befolkningen, ikke minst i Nord-Norge, Trøndelag og Innlandet. I dag opplever mange av disse velgerne at partiet har forlatt dem. De regner ikke med underverker fra Arbeiderpartiet, men forventer at partiet ser verden fra deres ståsted og fremmer deres interesser så langt det er mulig, slik partiet historisk har løftet arbeider- og distriktsbefolkningen.
Nå har mange blitt usikre på om partiet fremdeles er til for dem.
Ap har stilt seg bak, eller har vært med på, mange av reformene som har rammet partiets egne velgere. Staten styres i stadig større grad av markedsmessige effektivitetskrav som bidrar til å trekke tjenester og arbeidsplasser ut av distriktene. Sp har organisert og formulert motstanden mot denne utviklingen, mens Ap har etterlatt et noe mer ubestemt inntrykk overfor velgerne. Partiet er både for og imot og forsøker å forene uforenlige synspunkter, der man må velge for å ha troverdighet.
«De vil vinne valg så klart, men hva er det partiet skal utrette?»
Dag Einar Thorsen i Alna Ap i Oslo skriver på sosiale medier at mange toppolitikere og folk i rådgiverkorpset ikke har «noen klar idé om hva som skal bli bedre dersom Ap vinner regjeringsmakten». De vil vinne valg, så klart, men hva er det partiet skal utrette? Thorsen mener Ap i lang tid har hatt «to sjeler i sitt bryst» – den gamle arbeiderpopulisten og den litt yngre reformbyråkraten, men nå har «byråkraten tatt livet av populisten», og resultatet ser man på meningsmålingene. Færre og færre ser verdien av å bygge partiet som en folkebevegelse.
Kanskje det rett og slett er Sps tid nå? Partiet representerer motstanden mot sentralisering og markedsstyring av staten som mange velgere krever et oppgjør med. Parlamentarisk leder i Sp, Marit Arnstad, har for eksempel kritisert den enorme veksten i antallet statlige direktorater som nå har est til 70. Bare på utdanningssektoren er det fire: Utdanningsdirektoratet med 330 ansatte; Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen, 150 ansatte; Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning, 130 ansatte og Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning, 200 ansatte.
Det er et eksempel på en tungrodd, overadministrert og fragmentert stat. Arnstad kritiserer også at staten bruker milliarder på rådgivere, kommunikasjonstjenester og konsulentbruk.
Ap jobber også med disse spørsmålene og har varslet en tillitsreform i offentlig sektor. Men er det slik at partiet har problemer med å rette en entydig kritikk av denne utviklingen fordi så mange av dem som administrerer den – og selv sitter i direktoratene – er Ap-folk med innflytelse i partiet? Er partiet for innvevd i systemet til å bli en kraft for å forandre det?