Jeg var lei mine egne ord. Den ene artikkelen jeg skrev, lignet den andre, den neste lignet den forrige. Etter et kvart århundre som journalist, hadde jeg redusert skrivefryden til en parentes og språket til en gjenganger. Derfor begynte jeg å studere tysk.

De lærde strides om så mangt, men er enige om at å lære et nytt språk, er styrketrening for hjernen. Det er en oppløftende tanke at hjernen pumper jern når jeg erstatter ordet ord med Wort og grubler på hva det er verdt. Spørsmålet er om ordets gleder vokser i takt med hippocampus.

På morsmålet er ordene stiftet til menneskene, skriver Yoko Tawada. Derfor kan man sjelden fornemme leken i språket. Tankene klamrer seg til ordene, så verken tanker eller ord kan fly fritt. I et fremmedspråk har man derimot en stiftefjerner til rådighet: Den fjerner alt som hefter seg sammen og klamrer seg fast.

Jeg ser for meg en stift, som består av en metalltråd bøyd i to rette vinkler. På tysk heter metalltråden Draht, som via omveier har sneket seg inn i frasen på høyden: I dag er jeg på høyden – Ich bin heute auf Draht. Skal vi dra på språkreise?

Yoko Tawada reiste med den transsibirske jernbanen. Hun var 19 år og året var 1979. Hjemme i Tokyo hadde hun studert russisk litteratur. Nå skulle hun til Moskva. Hun reiste med tog fordi hun ville bevege seg langsomt til et nytt kontinent. Hun ville fornemme – og se. Midt i intet i midten av Sibir får hun øye på et skilt: Asia til høyre. Europa til venstre.

Skiltet kan stå som en veiviser i Yoko Tawadas liv. Siden hun flyttet til Tyskland i 1982, har hun skrevet 25 bøker på tysk og 30 på japansk; romaner, dikt, kortprosa, teaterstykker og litterære essays. Hun har en doktorgrad i tysk litteratur, men det første året i Hamburg arbeidet hun på et kontor for å betrakte det tyske språket fra et uakademisk utsiktspunkt. Hun ville erfare hvordan folk snakket og levde med språket i hverdagen.

En normal arbeidsdag på kontoret besto av en lang rekke gåtefulle opptrinn, som da en kollega skjelte ut blyanten sin: «Den dumme blyanten! Den er helt tussete! I dag vil den ikke skrive!»

Hver gang kollegaen kvesset den og forsøkte å skrive, brakk spissen av. Tawada hadde aldri hørt noen i Japan skjelle ut blyanten sin som om den var en person.

Dette til tross for at Yoko Tawadas egen livsanskuelse er preget av animisme. Hele verden; hver ting, hvert dyr, hver plante, er for Tawada impulser, som kommuniserer med hverandre og er forbundet med oss. Hun kan ikke sikkert si om det er hun som tenker, eller om det er blyanten hennes som tenker. Hun vet ikke om det er hun som skriver, eller om det er språket som skriver seg selv.

Når hun skriver på tysk, glemmer hun japansk. De finstemte, språkinderlige følelsene, som hører morsmålet til og er langt mer kompliserte og komplekse enn grammatikkens kryss og b, går tapt. Men hun forstår mye bedre hva hun skriver. På japansk skriver hun alt for mange uviktige ting, som hun må sensurere neste dag. Hun sier at det flytende språket kan forstyrre og forlede oppmerksomheten hennes, mens det på et fremmed språk kan komme et ord ut av teksten, som en stein, og slå henne i hodet.

Jeg tror jeg forstår hva hun mener. Når jeg leser eller skriver tysk, dukker det plutselig opp et ord som enten gir meg en kald skulder eller får meg til å krible av glede innvendig, fordi ordet i seg selv er fornøyelig å ta i munnen. Et slikt ord er ordet Gewissensbiss.

Smak på det! Smak på det uten å vite hva det betyr!

«Sjøhesten vokser når jeg lærer meg tysk!»

Det betyr samvittighetskvaler, men direkte oversatt betyr det samvittighetsbitt. Bitt av samvittighet. Er det det jeg bør bli fordi jeg blindt lar språket gi seg vanen i vold?

Når litteraturforskeren Viktor Sjklovskij snakker om automatisering, beskriver han ikke bare hvordan vi gjennom hverdagens handlinger og tanker surrer rundt i rutine-ringen, men også hvordan vi økonomiserer språket og gjør det prosaisk, med ufullstendige setninger og halvkvalte ord.

Bevisstheten vår ligner algebra: Vi forenkler livets ligninger – og fordunkler dermed livet selv. Automatiseringen sluker tingene, klærne, møblene, kvinnen og krigens skrekk, men kunsten har evnen til å avautomatisere sansningene våre og få oss til å åpne øynene gjennom underliggjøring.

Yoko Tawada trekker uanselige ord frem i dagen, som det ubestemte pronomenet det, og undrer seg over at det bare fyller et grammatisk mellomrom og etter sigende ikke har noen selvstendig betydning. Men i det øyeblikket vi sier at det regner, oppstår et det. Når det står bra til, eksisterer det et det, som bidrar til det. Og hva legger vi egentlig i ordet Gud, som triller ut av oss i alle mulige sammenhenger? «Herregud!» «Gudskjelov!»

Da Tawada for første gang i München hørte hilsenen «Grüß Gott!», spurte hun seg spontant om hvilken Gud hun skulle hilse. Det finnes omtrent åtte milliarder guder i Japan, men ikke en eneste grammatisk artikkel. Derfor var det vanskelig for henne å lære seg det grammatiske kjønnet til tyske ord, men ved å ta leken i bruk, gikk det lettere.

Når hun så en fyllepenn, tok hun den i hånden, stirret på den og gjentok lavt inni seg, som en trylleformel: mannlig, mannlig, mannlig. Det fantes også et kvinnelig vesen på skrivebordet: en skrivemaskin. Den hadde en stor, bred, tatovert kropp med alle bokstavene i alfabetet. Denne kvinnelige maskinen, som tilbød henne et nytt språk, kalte hun språkmor. Og når man får en ny språkmor, kan man oppleve en ny barndom.

Hun husker barndommen sin godt, hvordan hun lekte med språket og sa ord høyt, som hun ikke nødvendigvis forsto. Men reaksjonen til de voksne var ikke til å misforstå. De lo eller ergret seg, alt ettersom, og slik fornemmet hun språkets makt og evne til å bevege menneskenes hjerter.

Jeg tenker også at vi nærmer oss barndommen når vi lærer et nytt språk. På tysk er det ikke et eneste ord som går meg hus forbi, og når jeg lærer et nytt ord, står det konkret for meg, som ord kan gjøre for barn. Da den eldste sønnen min var tre år og skulle i begravelse for første gang, var det høylys dag og sommer og sol, men han hadde lurt med seg vinterhanskene sine ut i bilen. Jeg så i bakspeilet at han strevde med å ta dem på seg.

«Det er varmt. Du trenger ikke hansker», sa jeg. Forbløffet svarte han:

«Men skal vi ikke grave ned onkel Iver, da?»

Filosofi betyr kjærlighet til visdom. Å filosofere betyr å leve i refleksjon. Å reflektere kan føre til erkjennelse, erkjennelsen om at vi er ukjente for oss selv, vi erkjennende vesener, ukjente for oss selv, som Friedrich Nietzsche innleder sitt stridsskrift «Moralens genealogi». Det har, ifølge Nietzsche, sin gode grunn: Aldri har vi lett etter oss selv – hvordan skulle det gå til at vi en vakker dag kunne finne oss?

Jeg skal ikke påberope meg evnen til å følge Nietzsches kompromissløse tankeeksperimenter om moralens opphav og verdi, men jeg liker å lese det han skriver. I mitt journalistiske virke har jeg gjespet meg gjennom utallige akademiske artikler og avhandlinger, hvor den vitenskapelige språkdrakten har vært som en bunad med kyse, sjal og knestrømper i 25 varmegrader; pen i tøyet, men uutholdelig å bære.

Når Nietzsche derimot retter skarp kritikk mot den vestlige metafysikken og den borgerlige selvtilfredsheten, gjør han det i essayets form. Ifølge litterat Arnfinn Åslund ville Nietzsches tekster i dag neppe passert fagfellevurderingssystemet, som dyrker den stilunnvikende sakprosaen og fremelsker servilitet – og dermed står i fare for å strupe tilveksten av nye og originale ideer.

Kritikk har for Yoko Tawada aldri vært noen kreativ måte å uttale seg på. Europa er derimot en kritikkens mester, sier hun. For Europa er det uærlig, løgnaktig eller nesten umoralsk ikke å kritisere seg selv og andre. Det er ikke enkelt å kritisere Europa, for Europa kritiserer seg selv hele tiden. Kritikk ligger til grunn for all dets tenkning.

Da hun reiste med den transsibirske jernbanen fra Asia til Europa, hadde hun et brennende spørsmål i bagasjen: Ville hun bli til et annet menneske når hun snakket et annet språk?

Den tyske blyanten var ikke så forskjellig fra den japanske. Men den het ikke lenger Enpitsu. Ordet Bleistift ga henne inntrykk av at hun hadde med en ny gjenstand å gjøre. Før hadde hun ikke vært bevisst på at forholdet mellom henne og blyanten var av språklig art.

I skrivesakenes rike likte hun spesielt godt stiftefjerneren. Dens vidunderlige navn; der Heftklammerentferner, legemliggjorde lengselen hennes etter et fremmed språk.

I et fremmedspråk fjerner stiftefjerneren alt som hefter seg sammen og klamrer seg fast, skriver Tawada. Og på morsmålet er ordene stiftet til menneskene mens tankene klamrer seg til ordene, slik at verken tanker eller ord kan fly fritt. Med andre ord automatiserer vi morsmålet og tankene våre med det, hvis vi ikke klarer å utvide perspektivet. Her tror jeg vi finner kjernen i Yoko Tawadas poetikk; avautomatisering som mål, med underliggjøring som middel.

Selv begynte jeg å studere tysk fordi jeg var lei. Nå kan jeg skrive under på at det hjelper. Å stolpre inn i et fremmedspråk lærer meg å trekke pusten og erkjenne at å studere tysk, samtidig er å studere norsk. Jeg tror det var det Goethe mente, da han hevdet at den som ikke kjenner fremmede språk, vet ingen ting om sitt eget.

Når jeg grunner over det tyske språket, blir jeg oppmerksom på det norske. Jeg blir morsmålets mange irrganger bevisst og får øye på språklige finurligheter jeg år etter år har tatt for gitt. Jeg funderer på sammenhengen mellom ord og følelser og lurer på om den smertelige medfølelsen fortoner seg annerledes i Tyskland, når den ikke heter hjerteskjærende, men herzzerreißend, som betyr å rive hjertet i stykker.

Jeg lurer på om noe ser annerledes ut når det har et annet navn, slik Yoko Tawada spør: Ser en sjøhest egentlig annerledes ut når den ikke lenger heter tatsu-no-otoshigo, dragens tapte barn, men Seepferd, hesten fra sjøen?

Vet du forresten at vi har to sjøhester i hodet? Hippocampus betyr sjøhest. Strukturen i hver av tinninglappene i storhjernen har fått navnet fordi den er krumrygget og har hale, som den lille nålefisken. Når vi lærer et nytt språk, blir sjøhesten større og sterkere. Den vokser når jeg lærer meg tysk! Og ikke nok med det: Når jeg lærer meg tysk, blir jeg bedre til å orientere meg i omgivelsene.

Dét er ingen ueffen evne å besitte på språkreise, for som på enhver reise, er det viktigste av alt å finne veien hjem igjen.