I debatten om hva kunstutdanningen bør omfatte – kritisk teori vs. kunstfag – har foregått hovedsakelig i avisene. Det har oppstått en underlig situasjon der et ordskifte først oppsto i en e-postveksling ved Kunsthøgskolen i Oslo (Khio), deretter i avisene, samtidig som skolen har stått tom grunnet koronapandemien.

Som leser kan man sitte igjen med et inntrykk av at det «brenner» ved Khio, rundt en diskusjon som det er lett å oppfatte sjablongmessig at egentlig kommer fra Nord-Amerika, jamfør kritikken mot det som kalles «identitetspolitikk» på campuser i USA, knyttet til det utvidete etiske rettsvernet for marginale grupper.

Det kan derfor være betimelig å spørre: hva handler diskusjonen om her i Norge? Det er det for tidlig å si noe om. Eller kanskje nettopp ikke. Linjene som stipendiater, studenter og lærere har dratt opp i debatten er noe vi bør ser frem til etter hvert som universiteter og høgskoler åpner igjen, med smittevernsreglene som potensiell innovasjonsarena. Ved Khio vil sommerens diskusjoner utvilsomt bli et bakteppe for drøfting av kunstarbeid, både med hensyn til prosess og resultat. Ved noen av skolens avdelinger, for eksempel design, har vi arbeidet med temaet i to år.

Studentene og stipendiatene som har engasjert seg i ordskiftet er dyktige folk, og det blir svært spennende å følge hvordan ideene som har utviklet seg i sommerens hete, vil komme til uttrykk i kunstarbeid og refleksjon.

Likevel bør vi kanskje dvele ved hvordan man «arver» debatter; eller hvordan de sprer seg på måter som kan minne om en pandemi. Om vi har arvet en debatt fra Nord-Amerika, er det ikke mindre sannsynlig at Khio har arvet en debatt fra Kunstakademiet, og at vi nasjonalt arver en debatt om kunstutdanningen fra Khio.

Det har noe å gjøre med hvordan referanser – globale, lokale, nasjonale – tas for gitt og videreføres, med kontaktsmitte som metafor: «Først raste debatten i USA, nå kommer den hit!» Det som starter med en taktfull offentlig kultur, der det påligger den enkelte å holde seg orientert, ender opp i en taktfast innordning rundt ideer og posisjoner.

Når dét skjer, er det på tide å sakke farten, stoppe og tenke. Hva skjer? Først kommer covid-19, så kommer Black Lives Matter-bevegelsen: begge er reelle, saklig og faktisk, men de påkaller også noen reflekser. Det handler om uforutsigbare og farlige fenomener som vi må få kontroll over og sikre, på en måte som påkaller kontroll- og sikker- hetsregimer.

«Man kan sitte igjen med et inntrykk av at det ‘brenner’ ved Khio.»

Problemet er at ressursene og oppmerksomheten dette krever er såpass omfattende at det påvirker kultur og samfunn. Vi kan bli opptatt med dem, døgnet rundt. Slike unntakstilstander kan trekke ut, og anta former vi ikke kan forestille oss. Den kan begynne med en pandemi, og spre seg til andre områder som virker uten forbindelse: Metoo, korona, Black Lives Matter, kunst og så videre.

Konflikt er en ærlig sak, men når det skjer i en atmosfære der konflikten svært raskt kan eskalere til opprør, en fare for samfunnet og dets institusjoner, så blir det plutselig «brannslukningssaker» ut av det: om ikke plutselig, så påfallende raskt, og på tilstøtende områder.

Det er da vi må roe oss ned og spørre hvem det er som har interesse av å nøre opp under brannslukningssaker? Er det ikke ganske opplagt at slike saker, nettopp på grunn av ressursene som settes inn, fungerer som et røykteppe for avgjørelser hvis politiske viktighet havner i skyggen av krisene?

Unntakstilstanden gir fullmakter, men også politisk handlingsrom: som «signalbygg». Det kan bli en tid for manøvre dersom symbolverdien av brannslukningssaker brer seg som ild i tørt gress. Denne utviklingen er ikke til partenes fordel, som vel har vært Stian Grøgaards poeng når han har villet betegne debatterende som «nyttige idioter» (en betegnelse som har vært tilskrevet Lenin). Men saken også har en kjerne: at kunstutdanningen skal være kunstfaglig og kritisk teoretiserende er begge ideologiske posisjoner.

Problemet oppstår når kritisk teori og kunstfag ses på som separate posisjoner som står i opposisjon. Det er jo mye som tyder på at de i kombinasjon utgjør en robust pedagogisk praksis. Det er mye erfaring med nettopp denne kombinasjonen ved Khio. Kanskje mer regelen enn unntaket (ved samtlige av skolens seks avdelinger). Det som er vanskelig med denne typen erfaring er at den er vanskelig å dele utenfor arbeidet med studenter, stipendiater og kolleger med kunst og design i kjernen av interaksjonen. Så er hele denne debatten bare luft og misforståelser? Nei, det er den virkelig ikke.

Kanskje noe av det viktigste man tar med seg fra kunstutdanningen er evnen til å nullstille seg, og starte på nytt. Det gjelder både lærere, stipendiater og studenter. Denne viljen til å stå på bar bakke og forholde seg til det foreliggende, og gjøre det til en del av jobben, er en utfordring lærerne ved Khio møter for hvert nye kull. Det er en utfordring studentene møter ved hvert nye prosjekt. Og det er en utfordring stipendiatene møter ved hver nye anledning der kunstnerisk utviklingsarbeid åpner muligheten for et reelt forskningsbidrag. Disse henger klart sammen.

Men så kommer spørsmålene: Hva er det som skal til for å kvalifisere i det man kan lære på en kunstskole? Hvem er det som kvalifiserer? Dette er spørsmålene som oppstår i forlengelse av de kunstfaglig kravene og kravene til kritisk refleksjon som også omfatter teori. Det er klart at det er et problem dersom det kunstnerisk er lite å lære på en kunstskole. Men det er også et problem dersom lærerne som kvalifiserer viser seg å kun være hvite middelaldrende menn. Det er vel ikke helt urealistisk å tenke at vi skal klare begge deler? Det kan være et hederlig samfunnsoppdrag.