Som eidbygg fra Namdalseid har jeg alltid visst at gården Elda var kirkested i middelalderen. Et besøk på den gamle kirkegården i sommer inspirerte til nærmere utforskning av stedet, som rommer en fascinerende bit av norsk religionshistorie. Elda ligger på toppen av eidet mellom Trondheimsfjorden og Namdalsfjorden, eidet som har gitt navn til bygda som het Eldueid i middelalderen, og fikk navnet Nummedalseidet i dansketida, mens det lokale navnet fortsatt er Eide. Gårdsnavnet Elda (i dag Elden) kommer sannsynligvis fra eilla, den lokale betegnelsen på en olle ved gården. Vannet derfra frøys ikke, en egenskap som i førkristen tid var forbundet med magiske fruktbarhetskrefter i naturen, og derfor ofte sted for førkristen kildekult. Ved kristningen ble flere av disse kildene knyttet til helgener, og kan forklare plasseringen av de første kirkene. Kirka på Elda er først nevnt i skriftlige kilder i 1533, men to vitnemål om middelalderkirka er bevart, det ene et krusifiks fra cirka 1300 som i dag befinner seg i Namdalseid kirke fra 1858. Det andre er ei alterplate i marmor med relikviegjemme, en uthuling i alterplata laget for å romme relikvier til den helgenen kirka ble innviet til. Hvilken helgen dette var, vet vi ikke. Fra Solbergkirka i Beitstad, som Elda var annekskirke til, er det også bevart et krusifiks fra cirka 1280 og ei alterplate av stein. Alterplata var i bruk som dørhelle på en gårdsbygning, og er i dag tilbake i kirka, men med relikviegjemmet fylt med sement.