Langs en smal landevei i utkanten av den lille bygda Helle i Sunnfjord, mellom trærne og vegg i vegg med en selvbetjent bensinstasjon, ligger en liten nærbutikk som ser ut til å stamme fra en annen tid. På et rødt og hvitt skilt over inngangen står navnet hans: Erling Eikemo driver den lille butikken med det store utvalget. Han har arvet butikken av sin far, som igjen arvet den av sin far.

Men den er blitt noe ganske annet enn den engang var.

– På en liten plass gjør du det faren din gjør. Du må ta det samme arbeidet som faren din, som Bruce Springsteen synger, sier Eikemo.

Selv har han rett nok satt sitt personlige preg på arbeidsplassen.

– Spørsmålet er vel ikke hva vi selger, men hva vi ikke selger, sier Eikemo smilende, mens hans ser seg rundt i butikken.

– Jeg er et minivarehus på landet. Jeg har alt mulig og kan litt om mye.

Da industrien døde

Spader står i et stativ, ikke langt fra en lysende jukeboks. En liten diner er innredet i amerikansk femtitallsstil i et rom, mens kaffemaskin og sjokolade står tett på kassa ved inngangen. En bonde er innom for å betale for staur, en annen kunde sikrer seg påfyll av både bensin og melk. Gjødsel ligger i sekker. Vinglass til et helt selskap står oppstilt i vinduet, ut mot et knippe jorder med tilhørende gårder.

– Vi prøver å selge det folk vil ha, sier Eikemo, som hele tida tilpasser seg det kundene ønsker å kjøpe.

Butikken på Helle ble startet for å levere varer til et kundegrunnlag som ikke lenger eksisterer. Industrien er borte. Det som en gang var en av Skandinavias viktigste teglsteinsfabrikker ble nedlagt og brant til grunnen under restaurering. Stålindustrien som oppsto i kjølvannet forsvant på titallet. Tilbake ligger store mengder teglstein i en bygd med få innbyggere.

– Da gjelder det å tilpasse seg, mener Eikemo, som har klart kunststykket å få folk til å kjøre ut av byen for å handle både jordbruksmateriell og gitarer på landet.

Gitar på hjernen

Eikemo veksler mellom å betjene kunder og å helle kaffe. Han tuller med at kaffen er en blanding av «batterisyre og jord», og tar selv en brus fra hylla. I butikken er han sin egen herre, på godt og vondt. Mest på godt: Butikken rommer to av Eikemos store lidenskaper: musikk og amerikansk 50-tall.

– Det som er unikt, er at vi selger musikkinstrumenter. Jeg reparer gitarer, stemmer, og spiller i band. Etter hvert har butikken en ganske stor kontaktflate av musikere i hele fylket, sier han.

Eikemo viser fram forskjellige elgitarer, bassgitarer og ukuleler som henger på veggen – ikke langt fra andre varer som tåteflasker til kopplam og kjeks.

«Alt kan læres, om man har vilje. Det tror jeg virkelig på»

— ERLING EIKEMO

– Det er en marginal vare. Det er bare 4 prosent av befolkningen som spiller et instrument. Gitarer er ikke den varen du skal selge om du vil bli rik, men det er heller ikke målet med musikkforretningen. Det handler om noe annet, sier Eikemo, mens han klimprer litt på en av gitarene.

Eikemo sier at barndomsdrømmen var å bli elektrotekniker. Han ville reparere fjernsyn, inntil et klipp av The Beatles ble vist på Dagsrevyen. Fra den dagen ble musikken fra tv-en viktigere enn apparatet.

– Det ble musikk istedenfor svakstrøm. Det var bare elektrisk gitar som sto i hodet fra den dagen, forteller Eikemo.

Søsterens lydbånd ga tilgang til country og western, og på sin egen platespiller ble de store 70-tallsnavnene spilt. Eikemo ble med i et lokalt band, og ikke lenge etterpå sto han selv på scenen.

– Vi fikk en kontrakt med faglig 1. mai-front og fagalliansen. De booket, vi var glade og spilte til dans. Ofte var det over fem hundre mennesker som kom for å svinge seg, sier han.

Siden det har det gått slag i slag for Eikemo. Fortsatt møtes en gjeng på jevnlig basis i det nedlagte skolebygget for å spille sammen.

– Dette her med å komme opp på en scene og spille for publikum er helt spesielt. Har man gjort det en gang, så klarer man aldri å slutte. Det mener i alle fall jeg. Man blir rett og slett hekta. Det er jo nesten som et narkotikum. Jeg kan ikke forklare det, men man får jo nesten abstinenser når man ikke er på scenen? Det har kanskje noe med nerver og menneskemøter å gjøre, sier Eikemo.

Kjøpmann som livsstil

Det å drive butikk med eget navn på døra, utenfor allfarvei, er en livsstil heller enn en jobb, forklarer Eikemo. Det er umulig å legge vekk arbeidet. Før hendte det at folk kom på døra på kveldstid, hvis det var noe som var glemt. Nå er det bare i bøndenes gjødslingssesong at det er «beredskap hele døgnet».

– Det er mine egne valg som avgjør om det går bra eller dårlig, også har man ikke så mange å sparke ball med. Uansett hva det er her i livet, så er det greit å kunne gå til noen som er eldre enn seg selv for å stille spørsmål, sier Eikemo.

Han forteller frustrert om utfordringene ved å drive en liten butikk i et marked der det er de store som bestemmer. Om store foretak som bestemmer hvilke varer som skal inn, og hvilke som skal ut.

– Det er jo tullete, for det er jeg som vet hva mine kunder vil ha. Og det vil jeg tilby uten å bli diktert av de store kjedene, forteller Eikemo, som kjemper for å beholde det gode og sprikende utvalget i hyllene.

Nå er det Eikemo selv som får spørsmålene. Alt ifra foring til lam, til reparasjoner av gamle gitarer.

– Jeg er av den oppfatningen at alt kan læres, om man har vilje. Det tror jeg virkelig på, selv om jeg straks er seksti. Så blir det å prioritere hvor man vil sette inn støtet for å få det til. Det er så mye jeg synes er kjekt som jeg vil være med på, sier han.

– Jeg hadde en mor som døde bare for noen uker siden. Hun ble 97 år og hadde alltid planer for minst ti år fram i tid. Det tror jeg er viktig for mennesket: å holde seg i aktivitet og være med på ting. Hun sto aldri stille, og det synes jeg er beundringsverdig. For det er jo nettopp det drivet som gir en litt guts til å leve.

Fra Amerika til Sunnfjord

Eikemo er ikke en som lar barndomsdrømmene råtne på rot. I en julegave fra Amerika på sekstitallet hadde slektningene lagt ved en gammel Cadillac-brosjyre. Eikemo snakker engasjert om lukta gavene fra USA hadde. En utbrettbar brosjyre med en bil barnet aldri hadde sett maken til. Nå kan han se på den samme bilen hver eneste dag. I butikkens kjeller står en gigantisk rød Cadillac med nedtagbart tak.

– Jeg bare måtte realisere den drømmen. Jeg kjøpte den og begynte å planlegge hvordan den skulle komme over dammen.

Eikemo forsto fort at den ikke bare var en bil, men et rørende minne for mange. Han forteller om gamle menn med tårer rennende ned over kinnene, folk som tuter på motorveien og flokker seg tett i tett på bensinstasjonen. Mellom jorder og traktorer på Vestlandet utgjør bilen et syn av de sjeldne.

Eikemos kone kommer innom for å passe butikken, så han kan vise fram bilen. Ekteparet er døpt i samme vann, på samme dag – og har vært sammen siden studietida.

Han ruller ut bilen, setter på en sang og parkerer den foran den lille butikken. På få kvadratmeter sameksisterer plutselig jobben, slekta, kjærligheten og lidenskapen.