Til og med under disse underlige og urolige tidene er det noe som er så prosaisk at jeg måtte oppsøke en revisor, det kunne ha vært fastlegen eller tannlegene, men nå var det selvangivelsen; det har jeg gjort siden min kone døde. En av mine kolleger bruker en revisor som hun mente passet til en forfatter som var svært dårlig til å sture over selvangivelsen og som ikke ante hva som var de rette postene, og hva de rette postene skulle brukes til, og som ikke ante hva en kunne trekke ifra av aviser, tidsskrifter, bøker, telefon og hjemmekontor; alt det som er like metafysisk som den hellige ånd, den kristne transplantasjon, eller rett og slett melkesyre, mens min kone kunne alt dette og var en kløpper til å føre inn de rette tallene og til og med greide det, det var som å lese gammelgresk, og så regnet ut hvor mye jeg måtte betale i en baksmell, eller, Gudskjelov, uten baksmell siden hun også kunne regnet ut hvor mye jeg ville få tilbake, som jeg gjorde noen ganger.