I en artikkel i Klassekampen 8. august om den økende identitetspolitikken som preger teoriundervisningen ved Kunsthøgskolen i Oslo (Khio), fremgår det at flere studenter nå reagerer på teoretiseringen av kunstutdanningen og det politiserte innholdet i pensum. De «krever å få en kunstutdanning tilbake for (sine) studielån». De mener at rektor, ansatte og en mindre gruppe studenter ved Khio setter kunstutdanningen i fare ved å kreve mer obligatorisk «kritisk raseteori, interseksjonell feminisme, queerteori, antikapitalisme og postkoloniale teorier».

Jeg støtter de kritiske kunststudentene fullt ut. Det er legitimt og forståelig at studenter i en kunstutdanning ønsker fokus på kunstfagene, estetisk teori og kunsthistorie fremfor teorier som ligger utenfor fagfeltet. Ikke fordi de nevnte teoriene ikke er viktige sett i et samfunnsperspektiv, men fordi det neppe kan være kunsthøgskolenes oppgave å gi utdanning i politisk teori og ideologi.

For noen år siden presenterte jeg et paper om et lignende problem knyttet til design, basert på en pilotundersøkelse av studieplanene til ti designutdanninger på bachelornivå.

Undersøkelsen var basert på den økende utvanningen av designstudiene ved enkelte institusjoner, der man pøste på med mange andre fag, slik at andelen design og designrelaterte fag varierte fra 171 av 180 studiepoeng, til så lite som 15–22,5 studiepoeng av 180.

Bakgrunnen for å gjennomføre undersøkelsen, var kritiske signaler fra studenter ved ulike designstudier som følte seg lurt da studiene de hadde begynt på, viste seg å være alt annet enn designstudier. Det førte til at mange studenter sluttet.

Dersom også kunstutdanningene utvannes med teorier som ligger utenfor det kunstfaglige, er det forståelig at kunststudentene ønsker mer faglig fokus. Antagelig er det vitenskapeliggjøringen av kunsthøgskolene som har skapt et behov for å pøse på med teorier, fremfor å styrke kunstfagene.

Allerede i 2014 ble det ropt varsko om tegneundervisningen ved Khio. I et innlegg av tegnelæreren Gunnar Aune, i Klassekampen i juni 2014, fremgår det at Khio mangler tegnesaler og studentene må tegne i det bråkete vrimlearealet. Ifølge Aune blir de fundamentale fagene ikke lenger prioritert. Som svar på dette sier daværende rektor, Cecilie Broch Knudsen, til Klassekampen at kunstfaget er i endring, og man kan ikke lenger forvente eksklusive undervisningsrom for tegning, og «vi må akseptere at ting ikke er som de var før».

Men tegning er et basisfag for visuelle kunstfag. Å nedprioritere tegneundervisningen er å frarøve studentene den grunnleggende kunnskapen og ferdighetene som er nødvendig både for visuell kunst, design, kunst og håndverk.

«Mye av dagens flyktige konseptkunst vil antakelig bli glemt.»

Alle billedkunstnere vet hvor viktig basiskunnskap i tegning er. Det handler ikke bare om tegningen, men det å kunne observere over tid, forstå og gjengi. Alle store abstrakte kunstnere kan «å tegne en hånd». Her har Vebjørn Sand, som Sigrid Røyseng referer til i artikkelen, rett. Enten det gjelder Picasso, Duchamp, Håkon Bleken eller Inger Sitter. Tegne kan de.

En kan heller undre seg over tegneferdighetene til dagens konseptkunstnere. Åpenbart kan installasjoner og relasjonelle prosjekter, der ideen har forrang, skjule manglende tegneferdigheter. Mye av dagens flyktige tids- og stedsbegrensede konseptkunst, som mange teoretikere beskriver som sitater av Dada, vil antakelig bli glemt.

Dada, som hadde første verdenskrig som bakteppe, ville rekke tunge til borgerskapet, de største kunstkonsumentene, som de mente hadde ansvaret for at krigen brøt løs. Som Duchamp skal ha sagt: «I flung the pisspot in their faces, and they swore it was beautiful».

Vitenskapeliggjøringen av kunsthøgskolene er det også all grunn til å stille spørsmål ved. Det er en grunnleggende forskjell mellom kunst og vitenskap som gjør de to områdene uforenlige. Selv om mange kunstnere kan forske, både gjennom praktiske og teoretiske arbeider, pluss at mye av kunnskapen i kunstfagene er basert på forskning, er det kunstneren som til syvende og sist bestemmer resultatet av det kunstverket hun eller han arbeider med. Slik er det ikke med forskning. Selv om en forsker har en klar hypotese eller en logisk antagelse om et problem, kan forskning på problemet gi det motsatte resultat av hva forskeren forventet å finne. Det er likevel like gyldig.

I motsetning til kunstneren kan altså ikke forskeren selv bestemme resultatet av sitt arbeid, noe som utgjør en vesensforskjell mellom kunst og vitenskap. Det foreligger utvilsomt en fare for at forskning som er forankret i kunst, kan ende opp som kvasivitenskap.

Kunst og vitenskap hviler også på ulike tradisjoner. Den tyske kunstneren Hans Haacke har brukt samfunnsvitenskapen som forbilde for flere av sine verk. Sosiologene Howard Becker og John Walton skriver i etterordet til Haackes bok, «Framing and being framed», at selv om Haacke retter et skarpere blikk på de menneskene og situasjonene han innlemmer i kunsten enn det som er vanlig i samfunnsforskningen, så viser de forskningsinspirerte kunstverkene også den dype organisasjonsmessige forskjellen mellom kunstverdenen og samfunnsvitenskapen. Grunnen er at både kunsten og samfunnsvitenskapen hviler på ulike tradisjoner og praksiser, og at de som skaper og diskuterer kunsten, tilhører en annen sfære enn de som skaper og diskuterer samfunnsvitenskapen. Likheten mellom kunst og vitenskap er her, ifølge Becker og Walton, bare overfladisk eller «naiv», selv om samfunnsforskere også kan la seg inspirere av Haackes kunst.

Selv om kritisk raseteori, interseksjonell feminisme, queerteori, antikapitalisme og postkoloniale teorier kan bidra til nye perspektiver i samfunnsforskningen og kan lede til interessante og viktige debatter så vel som endringer i samfunnet, er det altså neppe kunsthøgskolenes oppgave å undervise i disse teoriene.

En kunstutdanning som er mer opptatt av politisk teori og ideologi enn å tilby studentene grunnleggende kunstfaglige ferdigheter og fordypning i kunstfag, kan umulig prioritere studentene og samfunnets behov for dyktige kunstnere.