Den myteomspunne fisken har ennå til gode å gjøre sin store entre på middagsbordet. Eller?

Sannheten om ålen

Kringla HeimsinsFrans-Arne Stylegar, arkeolog10. august 2020

ÅL-REIT: Peder Claussøn beskrev ålen som en ganske uvanlig matkilde i Norge i 1599, til tross for at det er dokumentert import av 600 tonn saltet ål til Christiania i 1667. © MALERI: «Den måteholdne og den ubeherskede» (1475–1480) AV den anonyme ‘mesteren i Dresden-bønneboka’ The J. Paul Getty Museum

Både avskydd og ettertraktet – ålen har hatt en merkelig plass i norske mattradisjoner.

«Den er Ormens Broder», skriver Peder Claussøn Friis om ålen i 1599, og refererer til bønder «langt oppe i Landet» som ikke vil spise fisken. Utsagnet er blitt stående som en gyldig oppsummering av nordmenns tradisjonelle forhold til den kanskje merkeligste av alle slekter i fiskefaunaen her nord, ålen. Men det er så galt som det kan få blitt – og representativt verken for den faktiske fangsten og bruken av ål eller, for den saks skyld, herr Peders egen oppfatning.

ad fontes

«Grabakken, denne overlever fra overtroens mørke tid, delte til fulle de gamle, nu lengst svunne begreper om forskjellige dyrs avstamning og opprinnelse… At ålen rett og slett var hestefaks som ble levende ved å komme i vann, tvilte ikke Grabakken et grann på, og derfor klippet han faks og hale hver høst av merren sin og kastet det i Haugeforen.»

1910

Den utrydningstruede ålen ble totalfredet i Norge i 2010. Men reguleringer og begrensninger i fisket etter ål begynte lenge før det. For Jærens del kom det en kongelig resolusjon om fangst av ål i 1910. Bakgrunnen var hensynet til laksefisket i elvene der. Ålefangsten ble nå kun tillatt i visse perioder hvert år, og det ble gitt detaljerte bestemmelser om demontering av fiskeinnretningene når de ikke var i bruk.