Da William Wordsworths renommé sto på høyden, var det få britiske poeter som tålte sammenligning med ham. Hans navn ble nevnt sammen med William Shakespeare og John Milton; selv Walt Whitmans «Leaves of Grass» («Gresstrå») kan med litt velvilje betraktes som en slags forlengelse av William Wordsworths hyllest til den grønne natur. «Grønt» er et yndlingsord i hans diktning, og forekommer over 300 ganger. Ikke uten grunn er han betegnet som en av de mest økologiske av poeter.

Kanskje var det den direkte tonen, den innstendige stemmen, som traff så mange. Det at han kom lesere i møte ved å fortelle om sin egen menneskelige utvikling. Han kalte jo sitt store selvbiografiske dikt «The Prelude», «Forspillet», «veksten av poetens sinn».

Mens Lord Byron var en mesterlig posør, føltes Wordsworths ord ekte og nære. Ingen tvilte på at hans «jeg» var uttrykk for hans egen person; det var ikke noe påtatt eller idoliserende over det. Hans enkelhet var en villet enkelhet, men den traff mange. Selv i dag hører utenatlæring av noen av Wordsworths dikt med til engelskpensum på begge sider av Atlanteren.

William Wordsworth ble født 7. april 1770 i landsbyen Cockermouth i Cumberland, i naturskjønne Lake District, som for alltid er forbundet med Wordsworths navn. Dove Cottage i Grasmere var i mange år hjemmet til «Innsjøpoeten».

Selv om barndommen har mørkere drag, blir den for ham i tilbakeblikk den rikeste perioden i hans liv, for da er alt friskt og nyoppdaget. Da er ikke følelser belastet med ideer, de er uttrykk for ekte livsglede. Men hvis et menneske i sin senere utvikling innser rikdommen i barndommen, kan det ved ny opparbeidet innsikt komme frem til en dypere erkjennelse, som i det berømte diktet ‘Tintern Abbey’. For Wordsworth er naturen og sjelen forenet, et «uttrykk for den kraft som strømmer gjennom alt». Essayisten William Hazlitt kalte det «det inderligste uttrykk for panteisme som er skrevet».

Hans livsverk blir hyppig gjenstand for akademisk revurdering. Nå i jubileumsåret har flere akademikere føyet sine biografier til de mange som finnes fra før, med vidt forskjellige vurderinger. Jonathan Bate, professor ved Warwick-universitetet, har revurdert sitt eget forhold til ham i «Radical Wordsworth: The poet who changed the world». Der han før tonet ned den unge Wordsworths betydning, understreker han nettopp at de ekte Wordsworth-diktene er dem som ble skrevet av den unge poeten som i 1798 sammen med kollega Samuel Colerdige utgav «De lyriske Ballader» som betegnet en poetisk revolusjon.

I kontrast står Stephen Gills biografi «William Wordsworth – a life», som nettopp understreker helheten i Wordsworths virke. Den gamle må sees i sammenheng med den unge, man kan ikke bare velge ut en periode av et menneskeliv. Dette er viktig ettersom Wordsworths lange levetid (han ble 80 år) er blitt brukt mot ham av mange litteraturvitere, som har ment at han som dikter overlevde seg selv. De som er mest opptatt av en forfatters politiske syn, finner at Wordsworths liv byr på en stor selvmotsigelse. Han som var en ung radikaler og forkjemper for ideene i den franske revolusjonen, ble på sine eldre dager en tilhenger av Det konservative partiet, noe yngre radikale forfattere som Robert Browning hadde vanskelig for å tilgi ham.

Wordsworth fikk oppleve revolusjonen på nært hold da han reiste til Frankrike i 1790. I «Preludiet» forteller han om sin første begeistring: «Europa var den gang i lykkerus; og Frankrike besteg sin gyldne time, og menneskeheten syntes født på ny.» Han var til stede under et møte i Jakobinerklubben og opplevde at flere som han kjente personlig, ble henrettet: «Nasjonens blodbad fylte hele året med festdager; en olding fra en ovnskrok, en pike revet fra sin elskers armer – døde nå, venn, uvenn, en rad med hoder, aldri hoder nok!»

Han skrev siden at det som reddet ham fra galskap, var den næring han hentet i naturen. Det fortalte ham at menneskenes ondskap eller absurditet er noe som vil gå over, adskilt fra den dypere sammenheng. En psykolog ville vel kalle det virkelighetsflukt. Selv lenge etterpå fortsatte han å tro på revolusjonen, inntil hans politiske omslag.

En etterkommer, Andrew Wordsworth, har i en av årets bøker skrevet om Wordsworths forhold til kvinnen Anette Volon, som tilhørte rojalistene. Affæren resulterte i datteren Caroline, som dikteren fikk treffe etter at krigen mellom England og Frankrike var over. Dette ble dysset ned av familien og ble først ble kjent 70 år etter dikterens død, da korrespondansen mellom Anette og Wordsworths søster Dorothea ble publisert.

Wordsworth er regnet som en grunnlegger av den romantiske bevegelse på De britiske øyer. Til annenutgaven av «De Lyriske ballader i 1800» skrev han en programerklæring. Han mente at dikt ikke skulle skrives for de lærde og fornemme. «Men de enkle, de troskyldige og de som ikke var av denne verden.»

Han er først og fremst dyrket som naturpoet. Han ser at naturens former finner gjenklang i menneskets indre, som psykologer kaller det ubevisste. Men derfra går veien til bevisst erkjennelse. Mye av hans diktning er en filosofisk øvelsesvei, en gjennomgang av øyeblikk som har gitt næring til hans tanker. Det kan være en liten observasjon, det å betrakte en regnbue eller lytte til en gjøk i liene. For Wordsworth kunne slike opplevelser transportere ham over i en nærmest ekstatisk tilstand.

«Ingen tvilte på at hans ‘jeg’ var uttrykk for hans egen person»

Han er blitt kritisert for sin hang til å finne frem til det som var så folkelig at det ble sært. Og det kan bli noe klinisk over forholdet til «enkle folk», som «den gamle tiggeren i Cumberland» eller «Idiotgutten». Det er ingen tvil om at han følte for menneskene han skildrer. De går frem av diktet ‘Vi er sju’, om den lille jenta som går til kirkegården for å være sammen med søsknene hun har mistet. Diktet ble kjent her i landet gjennom radioens «Ønskediktet» i Halldis Moren Vesaas tolkning.

I sitt forord til 1800-utgaven av «De lyriske ballader» definerer Wordsworth poesi som «et spontant overskudd av sterke følelser, erindret i ro». Som de fleste som skaper noe enestående, fikk han sine motstandere. Om den skarpe kritikeren Jeffrey i tidsskriftet Edinburgh Review skrev kollegaen Robert Southey : «Jeffrey forsøker å knuse Wordsworth. Han kan like gjerne sette seg på et fjell og prøve å knuse det.»

I motsetning til poetene Nordahl Grieg kalte «de Unge døde» (Byron, Shelly og Keats), levde Wordsworth til langt inn i Viktoriatiden. Selv om hans radikale poesi var forut for de tre, levde han lenge etter dem. For etterslekten forble de tre alltid unge, en skjebne som ikke ble Wordsworth til del. Hvem kan si hva Byron, Keats og Shelley hadde skrevet på sine eldre dager, om de hadde fått leve, og hvordan det kunne ha endret ettertidens syn på dem?

Wordsworth oppnådde å bli utnevnt til «Poet Laureate» (nasjonens offisielle poet) av dronning Victoria noen få år før sin død. Og det uten at hovedverket «The Prelude» var kjent, som det ble først etter hans bortgang.

I dag er det nettopp dette selvbiografiske diktet som er blitt stående – ved siden av hans hyllester til naturen som han satte høyere enn all verdens visdom:

Min venn, spring opp – legg boken

vekk,

før du gror fast i stolen.

Min venn, spring opp, sett bort

ditt blekk,

kom, bli med ut i solen.

Se hvordan den har spredd sin

glans

og farvet all-naturen,

Så blomster trer i vårlig dans

nedover hele uren.

Det er et trist og håpløst strev

å bare lese bøker.

Nei, lytt til lerkens friske sang,

du finner, hvis du søker.

Og triller fra en måltrost ga

forstand til mange prester.

Tre frem for lysets sannhetskrav:

Naturen er din mester.

Hun gir oss av sin overflod.

Vårt sinn og hjerte vet

at hennes eget hjerteblod

er kraft og kjærlighet.

En stemning fra en vårgrønn plett

er etisk mere sann,

og sier mer om menneskets rett

enn noen lærde kan.

Skjønn er Naturens harmoni.

Vår brysomme forstand

vil gå det ekte rett forbi,

vi dreper, hvis vi kan.

Så, nok av formler og idé,

pakk vekk det golde skinn.

Gå ut i skogen og ta med

et varmt og følsomt sinn.

‘Naturen er din mester’ av William Wordsworth, gjendiktet på norsk av Geir Uthaug.