Snart må mange av oss tilbake til arbeidet, og i vår iver for forutsigbarhet, lengter mange etter rutiner. Snodig. Det jeg ikke greier å fordøye er vår trang for å delta i arbeidslinja. Hva har vi lært etter første utbruddet i pandemien? Lønnet arbeid er forstått som en moralsk praksis og en etisk forpliktelse for fellesskapet. Det er også en kilde til sosialisering. Greier ikke vi å finne på ting sammen uten å måtte være bundet til arbeidstider, udugelige hierarkier og urettferdige lønnssystemer?
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Kan me håpa på endring?
DebattNav-skandalen
Eg er grunnleggjande optimistisk. Det gjeld det meste i livet. Men i ein periode i livet mitt fekk optimismen min ein alvorleg knekk. Det var i møtet med Nav. Denne perioden ligg no mange år attende, men framleis er det slik at eg kjenner på ubehag og vonde kjensler i samanhengar der Nav vert nemnt. Eg var redd Nav. Eg kjente meg utrygg, eg visste aldri kva eg kunne venta meg i møte med etaten. Eg opplevde aldri at dei var ei støtte, heller ikkje at dei representerte eit hjelpeapparat som var der for å hjelpa meg ut av ei livskrise. For det er det det er når livet vert snudd opp ned, når helsa sviktar, når det å jobba ikkje lenger er mogeleg, når livssituasjonen ikkje lenger skal vera slik den alltid hadde vore.