Snart må mange av oss tilbake til arbeidet, og i vår iver for forutsigbarhet, lengter mange etter rutiner. Snodig. Det jeg ikke greier å fordøye er vår trang for å delta i arbeidslinja. Hva har vi lært etter første utbruddet i pandemien? Lønnet arbeid er forstått som en moralsk praksis og en etisk forpliktelse for fellesskapet. Det er også en kilde til sosialisering. Greier ikke vi å finne på ting sammen uten å måtte være bundet til arbeidstider, udugelige hierarkier og urettferdige lønnssystemer?