Om du er oppmerksom på andre, er det lettere å bli glad i deg selv.

Det verserer en tilsynelatende udiskuterbar «sannhet» i selvhjelpsverdenen, nemlig at vi må starte med å bli glad i oss selv, før vi kan bli ordentlig glad i andre. Altså at det er vanskelig eller umulig å elske andre uten først å elske seg selv. Det er definitivt noe sant i dette; forskning viser at selvomsorg hjelper oss til å slappe av, bli gladere og få mer overskudd. Men: Er det nå så sikkert at vi må starte med oss selv – må vi være glad i og snill med oss selv, før vi kan være glad i og snill med andre?