Da jeg ble sykemeldt i oktober 2014, hadde jeg nettopp lest Florian Illies kulturhistorie om året 1913. Heller enn å si at legene mistenkte kronisk utmattelsessyndrom eller ME, så gikk jeg dermed rundt og sa at jeg hadde fått «det de ved forrige århundreskifte ville kalt nevrasteni.» Jeg fikk da signalisert (1) at jeg var ordentlig syk, ikke bare sliten, (2) at jeg hadde en forståelse av at medisinske diagnoser – særlig de som blir diagnostisert ved hjelp av utelukkelse og/eller tilstedeværelse av et visst antall av en serie med overlappende kriterier – er gjenstand for skifter over tid, og (3), at jeg hadde en viss ironisk distanse og humoristisk innstilling til egen situasjon. Nyttig, hvis man skal bli tatt alvorlig av sine venner på foredrag på litteraturhuset. Saken er den, at selv om jeg bare hadde en overflatisk forståelse av det den gang, så hadde jeg på mange måter helt rett.