Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Tidligere sikkerhetsråd-president tror det blir vrient å balansere hensynet til USA og Kina:

Advarer Norge om tøffe tider

EN KRITISK RØST: Kishore Mahbubani (71) er diplomat, akademiker og forfatter. Han har nylig gitt ut boka «Has China Won?», et hardtslående oppgjør med amerikansk politikk overfor Kina. FOTO: MUNSHI AHMED/BLOOMBERG. GETTY IMAGES

ADVARER: Toppdiplomaten Kishore Mahbubani mener Kina vinner kampen om global dominans. Det kan skape hodebry for Norge i FNs sikkerhetsråd.

Få vestlige land kjenner prisen for å tråkke Kina på tærne bedre enn Norge. Etter at Nobelkomiteen ga fredsprisen til Liu Xiaobo i 2010, lå de diplomatiske forbindelsene brakk i seks år. Det passer sånn sett dårlig for Norge at USA har besluttet å legge seg ut med kineserne akkurat når Norge er valgt inn i FNs sikkerhetsråd.

– Det kommer til å bli en gigantisk utfordring, sier diplomaten Kishore Mahbubani, som tidligere var Singapores FN-ambassadør.

Han satt som president i Sikkerhetsrådet i januar 2001 og mai 2002, samtidig som Norge hadde sin forrige gjesteopptreden i rådet, og snakker med Klassekampen på telefon fra hjemlandet.

– Norge må forberede seg på en vanskelig tid i FNs sikkerhetsråd. Siden dere er USAs allierte, vil de forvente 100 prosent medgjørlighet, sier Mahbubani.

– Hvis det oppstår en disputt mellom USA og Kina, vil dere bli satt i et vanskelig posisjon igjen.

Har Kina vunnet?

Han er vennlig i tonen, tålmodig når teknologien svikter. Det er lite ved stemmen i andre enden av røret som avslører at Kishore Mahbubani teller mektige og omstridte menn blant sine omgangsvenner.

En av dem er USAs mangeårige utenriksminister Henry Kissinger, som tidlig på 1970-tallet var arkitekten bak gjenåpningen av USAs diplomatiske relasjoner med Kina.

Det var faktisk en lunsj med Kissinger i mars 2018 som satte Mahbubani på sporet av hovedtesen i sin nyeste bok. «Has China Won?» er et polemisk og nådeløst oppgjør med amerikansk utenrikspolitikk, der forfatteren plukker fra hverandre mange av de oppfatningene som danner grunnlaget for den nye, aggressive linja amerikanerne har lagt seg på overfor Kina.

– Det mest slående er at de ikke har tenkt ut noen langsiktig strategi før de går i konkurranse med et land som er fire ganger så stort og 4000 år gammelt, sier Mahbubani.

I sin egen analyse trekker han opp lange linjer for å sette dagens utvikling i sin rettmessige historiske kontekst.

«Når framtidige historikere skal tolke dette», skriver han ofte, særlig når han skal få fram absurditeten i amerikanernes overbevisning om at Kinas økonomiske åpning mot verden nødvendigvis ville forvandle landet til et liberalt, vestlig demokrati.

– Når framtidige historikere ser tilbake, vil de la seg forundre over at et land som bare er 250 år gammelt, med en firedel så stor befolkning, tror at det er de som vil endre Kina, og ikke Kina som vil endre USA. Det er galskap, sier Mahbubani.

Et sivilisasjonsparti

I løpet av sin mangslungne diplomatkarriere har Mahbubani hatt et unikt utsynspunkt for å bevitne denne maktkampen på nært hold. Han gikk inn i Singapores utenrikskorps i 1971, året før forbindelsene mellom USA og Kina ble gjenopprettet.

Siden har han vært stasjonert i blant annet Kambodsja, Malaysia og USA, der han i mange år var FN-ambassadør.

– På den tida jeg kom inn i korpset, snakket jeg mest med amerikanske diplomater. De var alltid intelligente og velinformerte. Jeg snakket mindre med kineserne, for de skulle bare lese til meg fra «Maos lille røde», sier han.

«Norge må forberede seg på en vanskelig tid i FNs sikkerhetsråd. Siden dere er USAs allierte, vil de forvente 100 prosent medgjørlighet»

KISHORE MAHBUBANI, TOPPDIPLOMAT

I dag mener Mahbubani at denne dynamikken er snudd nærmest på hodet. Det er kineserne som er best informert, og har de mest interessante perspektivene, mens amerikanerne mangler både kunnskap og forståelse for det moderne Kina. For eksempel mener han de ikke klarer å se forbi navnet på Det kinesiske kommunistpartiet (CCP), som gjør at de forholder seg til det som et ideologisk parti.

– I praksis står ikke CCP for Kinas Kommunistparti, men for Kinas sivilisasjonsparti. Målet er ikke å eksportere kommunisme, men å revitalisere den kinesiske sivilisasjonen, sier Mahbubani.

En annen, stadig vanligere amerikansk tolkning som Mahbubani motsetter seg, er at Kina skulle ha ekspansjonistiske ambisjoner, eller utgjør en militær trussel mot nabolandene sine.

Selv om Kina har blitt så sterke, er de den eneste av de permanente medlemmene av Sikkerhetsrådet som ikke har utkjempet en krig på 40 år. De har ikke avfyrt en kule på 30 år. Selv i den siste disputten mellom India og Kina, var det ingen som avfyrte våpen.

Det kineserne derimot forsøker på, sier Mahbubani, er å langsomt bygge opp sin militære og økonomiske styrke, slik at de får psykologisk overtak og en bedre forhandlingsposisjon.

– De blir gradvis mektigere og mektigere, og andre land vil måtte bøye seg for kinesisk makt, uten at kineserne trenger å bruke vold, sier Mahbubani.

Han mener denne forskyvningen i den geopolitiske maktbalansen utløser en nærmest instinktivt frykt i amerikanerne, som gjør en rivalisering uunngåelig, og som er like sterk i begge de politiske partiene.

– Nesten alt president Donald Trump gjør, motsetter Demokratene seg. Den eneste saken der Donald Trump får Demokratenes fulle støtte, er når han begynner en handelskrig, eller en teknologisk krig, eller på annen måte langer ut mot Kina. Det viser at det amerikanske, geopolitiske rivaliseringen med Kina er drevet av veldig dype, strukturelle krefter, sier han.

Løper Kinas ærend

Mahbubani tilhører, i likhet med Henry Kissinger, den realpolitiske skolen innen utenrikspolitikken, som særlig vektlegger staters nasjonale interesser.

En av pionerene for denne tenkemåten var diplomaten George Kennan, som utformet USAs politikk om å «begrense» Sovjetunionen under den kalde krigen.

«Det slående er at USA ikke har tenkt ut noen langsiktig strategi før de går i konkurranse med et land som er fire ganger så stort og 4000 år gammelt»

KISHORE MAHBUBANI

Når Mahbubani analyserer hva USA har gjort galt i sin tilnærming til Kina de siste tjue årene, ramser han først opp de sentrale tesene til Kennan, som blant annet framhevet viktigheten av å være «spirituelt levende» og framstå som et politisk attraktivt alternativ for andre land.

Han mener USA de siste tiårene har mislyktes i dette, både på grunn av invasjonen mot Irak («en utrolig dum handling»), fangeleiren på Guantánamo og hengemyra i Afghanistan, men først og fremst på grunn av den galopperende ulikheten innad i USA.

– USA er ikke et spirituelt levende samfunn. Det er det eneste landet i verden der den gjennomsnittlige inntekten for de nederste 50 prosentene har gått ned i løpet av de siste 30 årene, sier Mahbubani.

De andre viktige tesene til Kennan var at USA måtte kultivere venner og allierte, være ydmyke, og aldri fornærme sin fiende.

På alle disse punktene gjør president Donald Trump en spesielt dårlig jobb, mener Mahbubani.

Trump trekker seg dessuten fra multilaterale institusjoner og avtaler som ble utformet på et tidspunkt da USA var på sitt mektigste, og innfører sanksjoner som presser andre land til å finne alternativer til dollaren. Slik løper han på sett og vis Kinas ærend, ved å framskynde overgangen fra amerikansk hegemoni til en «multipolar verdensorden», mener Mahbubani.

Derfor tror han heller ikke at det er gitt hvem Kina vil foretrekke å se som USAs president etter valget i november.

– Hvis Joe Biden vinner valget, vil han behandle Kina med mer respekt. Men USAs posisjon i verden vil også stige, fordi Biden vil være bedre til å kultivere venner og allierte i rivaliseringen med Kina. Så dette er et veldig vanskelig valg for Kina, sier Mahbubani.

Utfallet vil også få konsekvenser for hva slags utfordringer Norges møter i Sikkerhetsrådet.

Et av Mahbubanis sentrale poeng er likevel at rivaliseringen mellom de to stormaktene vil fortsette uansett, og at vi er nødt til å lære å forholde oss til et langt mektigere og langt mer selvsikkert Kina.

– Da Norge ble valgt inn i Sikkerhetsrådet i år 2000, var USAs brutto nasjonalprodukt åtte ganger større enn Kinas. I dag, når Norge er valgt inn igjen, er USAs økonomi bare 1,5 ganger så stor. Kan du forestille deg? spør Mahbubani.

– Og når Norge vender tilbake til Sikkerhetsrådet om 20 år, vil Kinas økonomi være større. Det vil bli en annerledes verden.

DE BESTE FIENDER: På G20-møtet i Japan i juni 2019 skal Donald Trump, ifølge hans daværende sikkerhetsrådgiver John Bolton, ha bedt Kinas president Xi Jinping om hjelp til å vinne 2020-valget.
FOTO: BRENDAN SMIALOWSKI, AFP/NTB SCANPIX
STRIDENS EPLE: Da det kinesiske selskapet Huawei presenterte 5G-telefonen «Mate X» i Barcelona i april 2019, sendte USA sine diplomater for å legge en demper på moroa. FOTO: JOSEP LAGO, AFP/NTB SCANPIX
LANGT HJEMMEFRA: Det amerikanske hangarskipet USS Ronald Reagan på patrulje i Sør-Kina-havet i oktober. Kina hevder de amerikanske patruljene krenker deres suverenitet. FOTO: ERWIN JACOB V. MICIANO/US NAVY, AFP/NTB SCANPIX
ANSIKTSLØST: Demonstranter i Canada krever utlevering av Meng Wanzhou, økonomisjefen i det kinesiske telekomselskapet Huawei, som ble arrestert i 2018.  © FOTO: RICH LAM, AFP/NTB SCANPIX
Serie

Kina og USA

I en serie artikler setter Klassekampen søkelyset på det anstrengte forholdet mellom USA og Kina. Artiklene tar for seg handelskrigen, det teknologiske kappløpet, de diplomatiske forbindelsene, farene for militære sammenstøt og nye former for propaganda.

Git: master, Env: production, Sanity: production