2020 kommer til å huskes som året da pandemien traff. Koronaviruset rammer ikke alle likt, men jeg vil hevde at det har utløst noen av de samme følelsene hos oss alle: sykdomsfrykt, ensomhet og stress knyttet til en uviss framtid. Og ikke minst: en felles følelse av samtid. Utøvelse av sosial distansering har, ironisk nok, blitt et felles prosjekt. Disse dårlige følelsene opplever vi hver for oss, men vi deler likevel erfaringen med å føle dem. Kanskje trenger politiske bevegelser et bedre blikk for hvordan følelser er politiske?