Da pandemien var over oss og samfunnet stengte, var det en liten del av meg som tenkte – nå kan jeg endelig spille dataspill uten et snev av dårlig samvittighet. Spill har vært en del av livet mitt helt siden jeg fikk hendene på en gammel diskett en gang etter årtusenskiftet, og jeg var frelst. Med fire eldre datainteresserte søsken kunne jeg etter hvert gå fra å være den irriterende lillebroren som nistirret over en skulder, til etter hvert selv å ha kontrollen. Jeg lærte meg engelsk gjennom å navigere meg rundt i Tyria, den episke verdenen til flerspiller-rollespillet «Guild Wars». Jeg så ruinene av menneskets sivilisasjon i «Fallout», i en verden fylt av radioaktiv stråling og muterte monstre, hvor hver eneste handling kunne endre historiens gang.
I dataspillkapitalismen blir både spillere og programmerere satt til hardt arbeid for å sikre selskapenes profitt.