I motsetning til sportsdokumentarer flest åpner «Lance» med en advarsel. Den dopingtatte syklisten kommer til å være manipulerende, han kommer til å luske seg inn i dokumentaristenes hoder – det er sånn han er, får vi høre. Selv vil han ikke annet enn å fortelle sin sannhet, som ikke er «min versjon av historien», men «hvordan jeg husker det» (hva er egentlig forskjellen?), og så er det hele i gang. En tvetydig, kritisk lek med sportskjendisen som upålitelig forteller er jo ikke å forakte. Etter årelange spekulasjoner innrømmet sykkelikonet Lance Armstrong endelig i 2013, foran Oprah Winfrey og i nasjonens gapestokk, å ha brukt prestasjonsfremmende midler hele karrieren. «Lance» stuper heldigvis rett inn i denne problematikken. Marina Zenovich har aldri til hensikt å la hovedpersonen slippe unna, men tar seg også rikelig med tid til å la ham og andre fortelle om barndom, oppvekst og de første skrittene inn i tilværelsen som superatlet. Det snakkes om en konkurransementalitet hinsides all oppdragende fornuft og en gutt som måtte tenne på hundre kinaputter hvis kompisene tente på én, men også om moren, som var seksten da hun ble gravid, og om adoptivfarens voldelige avstraffelsesmetoder. Heldigvis styrer Zenovich klar av sensasjonstung psykologisering.