Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Anne-Cath. Vestlys barnetimeopplesninger banet vei for en helt ny samtidslitteratur for småbarn, skriver Karin Beate Vold.

Den radikale radiostemmen

EssayKarin Beate Vold, tidligere direktør for Norsk barnebokinstitutt og en av tre forfattere av «Norsk barnelitteraturhistorie»
OMSTRIDT: Da Anne-Cath. Vestly i 1954 fortalte sine unge lyttere at de har ligget i mammas mage, ble hun hysterisk angrepet via brev, telefon og avisinnlegg. Her ser vi Vestly med noen av brevene hun mottok. Da reprisen skulle sendes, spurte NRK om hun kunne skrive om det aktuelle avsnittet. FOTO: SVERRE A. BØRRETZEN, AKTUELL/NTB SCANPIX Sverre A. Børretzen

Småbarnstid i 1950-åra, det var spade og spann i parken, skruskøyter og aking på kakebokslokk, dueringer og bruspulver. Det var melkebutikker med damer i hvitt. Og så var det radioen. Barnetimen. Onkel Lauritz og tante Sonni i den store – og «Barnetimen for de minste». Det var Egner og Prøysen – og Anne-Cath. Vestly. Andre barnetime-tanter skulle ha oss til å reise på oss og klappe i takt. Men denne – hun hadde noe å fortelle, for hun var mammaen til Ole Aleksander. Min første radiokompis.