Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Dylansk Dylan: Som begynner med Walt Whitman og ender på et blodig amerikansk flagg, men er aller best i Key West.

Terningen er kastet

DOWNTOWN MINNEAPOLIS TIDLIG APRIL: Seks uker før George Floyd blir kvalt til døde i byen, er parkeringsplassen og gatene korona-tomme, med noen få fotgjengere som går forbi den enorme muralen av Minnesotas egen Bob Dylan, laget av brasilianske Eduardo Kobra. FOTO: BRIAN PETERSON/ 8STAR TRIBUNE VIA GETTY IMAGES

Med små grep, litt natur her og litt namedropping der, gjør Bob Dylan livet større, og trenger tydeligvis samtida mindre enn samtida trenger ham.

«Rough and Rowdy Ways»

«Rough and Rowdy Ways»

Bob Dylan

Columbia Records/Sony Music

Hvis Bob Dylan faktisk hadde truffet den betente tidsånden, som enkelte hevder, så hadde han vel neppe plassert USAs general Patton på sokkel. En av den andre verdenskrigs største militære helter hadde et mildt sagt bedritent rasesyn – litt for førtitallsaktig. Denne machomennenes machomann tvilte nemlig på afroamerikaneres evner i krigføring, særlig hva gjaldt hærens avanserte og toppmoderne utstyr, som «fargede soldater ikke tenkte raskt nok for». Som han sa parallelt med at Dylan-helt Charlie Parker spilte «Ko Ko» i Harlem og på 52nd Street, og i den forlengelse revolusjonerte de fleste kunstuttrykk. Forstå det den som kan.

Samtidig er kanskje Patton et dugelig eksempel på en som var en del av problemet og ble en del av løsningen, eller i hvert fall veien mot løsningen, da han åpnet for 761st Tank Battalion, de svarte panterne i et fortsatt segregert militære, og ga dem peptalken: «I don’t care what color you are as long as you go up there and kill those Kraut sonsofbitches». For han ble jo en pioner, på tross av latterlige fordommer, uten at det er pioneren Patton som Dylan nødvendigvis fester seg ved. Snarere synger han for offiserene Patton, Sherman, Montgomery, Scott og Zjukov, og slagene de kjempet i, fordi de cleared the path for Presley to sing … carved the path for Martin Luther King, intet mindre og ingen ringere.

«Mother of Muses» er sjuende låt ut på 79 år gamle Bob Dylans 39. studioalbum – og det er en odd en. Briljant og blå og nydelig, men odd lell. Allerede i andre linje i første vers bommer Bob på tonen, synger beint ut surt, men han lar det stå. Fordi han kan, og kanskje fordi han har grown so tired of chasing lies. Underveis, til en rund og umåtelige delikat lyd av akustiske gitarer, ståbass, trekkspill og en dempet stortromme, panorerer han kameraet sakte bort fra slagmark, borgerkrig og verdenskrig, rock & roll og borgerrettighetskamp, og over på Kalliope, musen for episk poesi, en gammel kjærlighet som han ikke vil la Homer ha for seg selv, hun tilhører ingen, før fortelleren ender ved elva og vender hjem. Han dør på slutten der, men så har han allerede outlived my life by far.

Mulig jeg tar feil, sannsynligvis, men «Mother of Muses» er vanskelig å forestille seg uten Dylans dypdykk i en liten flik av den store amerikanske sangboka. Ikke fordi den med et raskt historisk sveip binder Shermans marsj til «Mystery Train» til marsjen mot Washington til «musen med den vakre stemmen», men på grunn av Dylans egen stemme, og hvordan han nå bruker den, med en annen fylde. Poenget er nemlig ikke Kalliopes skjønnsang, eller for den del Dylan-forbildet Ella Fitzgeralds eventyrlige røst, men hva han har lært av Ella, Sinatra og sangene de sang, som er de samme sangene han selv sang på tre interessante, om-ikke-hundre-prosent-vellykka, album utgitt mellom 2015 og 2017.

Tre standardplater som Rob Sheffield omtaler som «vocal workshops», og som gjør for «Rough and Rowdy Ways» hva Dylans folkblues-tolkninger i 1992 og 1993 gjorde for starten på den mesterlige slutten, «Time Out of Mind» (1997) og «‘Love and Theft’» (2001). Og klart og åpenbart det er på dette skyhøye nivået Zimmerman igjen befinner seg, både hva gjelder distinkt, moderat fornyelse og rein forbanna nytelse, ispedd den milde sommerbrisen som stryker rundt hoftene på «Modern Times» (2006) og den bloddryppende gørra som vi finner i bunnen av «Tempest» (2012). Samtidig som den vanligste og mest allment aksepterte innvendingen mot Dylan fortsatt er at han «ikke kan synge», bare breke og bjeffe, forsterket i de seinere år av den hersens, ubarmhjertige aldringen.

«Kanskje Dylans flotteste noensinne? Som sikkert er øyeblikkets entusiasme som snakker, men fuck it – det kjennes også sant.»

Men hva så hvis han ikke kan synge – for i så fall: Du og du som han ikke kan synge. Og hva så om han aldri blir Ella Fitzgerald, pen og perfekt – for han blir Louis Armstrong, en annen med skadde stemmebånd og begrensninger som likevel ikke ble hindret i å trylle fram en makeløs musikalitet. Ikke at Bob kan synkopere som Louis – og jeg trenger ikke å høre ham scatte – men hans evne til å henge (fortsatt overraskende) på vokalene, treffe spisst på konsonantene, timingen, rytmen, variasjonen i intensitet, intonasjonen, fraseringen, og det som på godt norsk heter feeling. Han kan resitere, levere og prestere i et uttrykk som utelukkende er hans.

Selv har jeg subba rundt og halvveis mumla Jimmy Reed, indeeeeed i halvannen uke, og det er ikke bare fordi vi oftere bør minnes «Big Boss Man», Reeds drikking, Reeds bluesriffing og Reeds kopling til them British bad boys, The Rolling Stones. Men det skyldes jo Dylans dylansk effektive knagger, hvordan de får lov til å penetrere et i utgangspunktet konvensjonelt melodisk lappeteppe. Som for å stikke hull på byllen, som for å understreke – som i dette tilfellet – at «Goodbye Jimmy Reed» ikke er en suverent framført Reed-pastisj like mye som det er en ny Dylan-låt.

Og apropos, så var jo den første nye Dylan-låta i denne omgang «Murder Most Foul», sluppet 27. mars og siste spor ut her, igjen presentert for seg selv, så stor at den trenger et eget rom i galleriet. Dog forandret fra mettende aperitiff til en slags dagdrømmende kommentar til resten, som en tydelig artikulert tankestrøm i ånden til «Desolation Row», assosiativ snarere enn allegorisk. Men til forskjell fra kjempen som runda av «Highway 61 Revisited» i 1965, så er denne JFK-trigga popkulturelle meditasjonen mer porøs, og seigere. Intensiteten er en annen, klisjeene flere. Og ja, kanskje den til og med er kjedelig midt i, før Wolfman Jack entrer scenen. Men i så fall er den kjedelig som en Antonioni-film er kjedelig, for sangen venter på deg og er alltid, uansett, et godt sted å være – i piano-kaskadene, i fiolin-lengselen, i de raslende trommene – som om den ubevisst maner deg til å bli bevisst din egen bevissthet igjen. Og sier: føl dette, tjommi.

Kropp og hjerne er én, og særlig kan de oppleves som én ved å høre navn med «a certain feel to them», som Bob selv kaller det, når øre, hode, solar plexus og trampende høyre fot settes i sving simultant, når everything’s flowing all at the same time. Som når Thelonious Monks mystiske kanter legges til Dickey Betts’ avrundede toner, som når «Lucille» og «Deep in a Dream» blir en del av det samme forsvunne femtitall, slik Dylan åpner for i siste verset og klimakset på både Rub-a-dub-dub, it’s a murder most foul og «Rough and Rowdy Ways». Men om klimakset er høydepunktet? Neppe, for dette er sytti rikholdige minutter som nytes best når alle kroppsdelene finner sin plass i helheten, for å stjele et bilde fra den Frankenstein-refererende «My Own Version of You».

En listig horrorballade som kommer til sin rett i miksen to nummer etter Walt Whitman-åpneren «I Contain Multitudes» og ett nummer etter den som henter sin blues-torso fra Billy «The Kid» Emersons glemte Sun-singel «If Lovin’ Is Believin’», presentert før smellvakre «I’ve Made Up My Mind to Give Myself to You» tar med både lighter og et nynnende band til gildet. Et band som for øvrig er helt vilt ved å være det stikk motsatte, i kontakt med både puls og pust enten de gjør slentrende loungerock, som på fiendtlige «Black Rider» (The size of your cock will get you nowhere), eller de gjør slentrende elektrisk blues i slo-motion, som på mannevonde «Crossing the Rubicon» (Three miles north of purgatory).

Charlie Sexton på gitar, Bob Britt på gitar, Donnie Herron på steelgitar, fiolin og trekkspill, Tony Garnier på bass og Matt Chamberlain på trommer, med godt skjult påfyll fra blant andre Blake Mills, Benmont Tench og Fiona Apple, utrolig nok. Og aldri mer utrolig enn på den nest siste som også er den nest lengste, ti minutter lange «Key West (Philosopher Pirate)» – sannsynligvis Dylans flotteste siden «Workingman’s Blues #2», eller kanskje til og med «Po’ Boy», eller kanskje til og med … noensinne? Som sikkert er øyeblikkets entusiasme som snakker, men fuck it – det kjennes også sant.

Uten at det er særlig mye trad-country å spore, henter «Rough and Rowdy Ways» tittel fra en Jimmie Rodgers-låt fra 1929 og presenteres med et fotografi av Rodgers sammen med The Carter Family fra 1931, som er vanskelig å tolke utover at de kom før og Dylan kom etter, som kanskje gir Bob en missing link til tidligere tider, eller til og med til de tidligste tider. For det er jo det som skimtes ut av en åpen bil på vei over de 42 broene fra Florida-fastlandet til Key West, en skjønn øy som ifølge myten er bygget på en gammel gravplass og menneskelige levninger. Mens Herron-trekkspillet kanaliserer The Band, leker Dylan med tida og omgjør det kontinentale USAs sørligste punkt til tidløsheten selv, paradise divine, under radaren og hinsides det hinsidige. Her trenger du ikke å dø engang, bare være. I don’t love nobody, give me a kiss, crooner han som en lovløs romantiker med ømhets-issues.

Samtid, hvilken samtid? Tidsånd, hvilken tidsånd?

I «Chronicles» skriver Dylan om en annen by med sterke bånd til Karibien, og med nok av offentlige henrettelser i beltet, som om en makaber forhistorie, jevnfør Patton og Presley, er uunngåelig: «I New Orleans kan du nesten se andre dimensjoner», hevder han. «Der er det bare én dag av gangen, så er det i kveld og så vil i morgen være i dag igjen. Kronisk melankoli henger fra trærne. Du blir aldri lei av det.» Som like gjerne kunne vært gamle Bob som beskriver gamle Bob. Via ham kan du nesten se andre dimensjoner, i dag er i dag også i morgen på en nå pauset Never Ending Tour, mens kronisk melankoli henger fra krøllene hans. Du blir aldri lei av det.

Git: master, Env: production, Sanity: production