Beethovens symfonier er den klassiske musikkens mest sentrale verkkorpus. Det er en påstand som hviler på et lineært syn på hva musikkhistorie og musikkhistoriefaget er. I all enkelhet betyr det at noe følger av noe annet, som at barokkens polyfoni kan ses som en videreutvikling av renessansens flerstemmighet, men at barokkens polyfoni hadde en harmonisk grunn.