Tenkte at jeg kunne sette meg på en kafé i stedet, få påfyll av sårt tiltrengt sukker og koffein, og kanskje overhøre en god historie fra nabobordet. Skulle vel strengt tatt helst ha skrevet på en jazzklubb, kanskje på 1920-tallet, og overhørt historier halvberusede, middelmådige menn forteller bartenderen. Kanskje forteller de om kjærligheten de aldri fikk, eller den de fikk og mista, og hvordan de tyr til alkoholen når hverdagen blir vanskelig. «It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness …» Ble illsint for at noen andre enn meg hadde kommet på den åpningslinja.