Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Klassereise: Bjørn Hatterud åpner verden når han tar mor med rundt Mjøsa.

On the road

PÅ LANDEVEIEN: Mjøsa sett fra Gjøvik i 1954. FOTO: JAC BRUN/NASJONALBIBLIOTEKET/WIKICOMMONS

«En får væra som en er, når en itte vart som en sku/ inni er vi like, både je og du». Ole Ivars runger på bilstereoen i denne forrykende road tripen rundt Mjøsa, der forfatteren og hans mor tar «omvegar, gardsvegar og grusvegar» på leit etter indre og ytre landskap som har gått tapt. Mens de kjører snakker de om det som var bedre før og det som er blitt bedre nå, og søker etter et slags svar på «kva det betyr å høyre til ein plass». I denne jakta får de ikke bare selskap av Ole Ivars, men også av andre lokale lyrikere: Vazelina Bilopphøggers står side om side med nasjonalskalden Prøysen, som forfatteren nok kjenner et særlig slektskap til.

Forfatterens farfar, som jobba sammen med Prøysen som ung, beskrev unge Alf som at han «gjekk no mest og suldra for seg sjølv. […] Han var avvikande. Han var svak. Han gjekk og tråkka i driten. Slik omtalte farfar han, som ein som var aller nedst av dei som allereie var samfunnets botnskrap, husmannssønene». Prøysen drømte seg bort, passet ikke inn, og «lengta bort frå Hedemarken» – ikke så ulikt hvordan Bjørn Hatterud selv hadde det. Han endte nemlig selv med å «nærast flykta» fra bygda, etter at han som ung mann sto fram som homofil. Han forklarer også fluktbehovet som et resultat av den funksjonshemma kroppen han var født med, en kropp som gradvis ble «ei oppsamling anomaliar, erfaring av smerte og einsemd», som trigget et behov for «å leve og oppleve maksimalt»: reise, studere, gjøre andre ting.

Men dette er ingen «Farvel til Bjørn Hatterud»-fortelling, om man skal tillate seg å parafrasere boka som handler om Édouard Louis’ flukt fra det nordfranske rustbeltet. Der «Farvel til Eddy Bellegueule» er en historie om vold i arbeidslivet, i hjemmet og på skolen, er Hatteruds opplevelser av mobbing og trakassering, ikke bare fra medelever, men også fra skoleinstitusjonen, veid opp av foreldrenes ubetingede kjærlighet og klokskap. Han beskriver selv en barndom der «vi hadde alt utanom pengar», og om det finnes en superhelt i denne fortellingen er det uten tvil mora hans.

«Du verden så god litteratur det blir av det.»

Hatterud skriver selv at han står i gjeld til en annen eksil-hedmarking som har skrevet om klassereiser, Karin Sveen. Mange av de spenningene man kan lese om i hennes «Klassereise» (2000) og «Frokost med fremmede» (2005) gjenfinner man her – blant annet denne følelsen av å ha sveket bare fordi man har reist. «Eg kjende lenge på ei redsle for at eg skulle bli ein av dei som kom heim på besøk og trudde dei var noko. Ein som såg ned på dei som vart flytta frå. Eg er framleis redd for det», skriver Hatterud. Likevel viser han at en klassereise ikke nødvendigvis må gå «opp» eller «ned», men kan gå i en fin ring – omtrent som rundt Mjøsa. Det å føle tilhørighet, kjærlighet og stolthet til en plass, og samtidig ha et behov for å forlate den, er ikke bare lett. Men du verden så god litteratur det blir av det!

Melankolien ligger tjukt over noen av kapitlene, der det finnes en sorg over alt det gode som har gått tapt i små lokalsamfunn. Heldigvis sklir det aldri over i det nostalgiske eller romantiserende. Hatterud er genuint glad for at verden har åpnet seg mer, og at avstandene blitt kortere: «Folk reiser, dei pratar på Facebook, folk flyttar meir på seg, plassen sit mindre hardt i folk». Og han rosemaler ikke fortida: Husmennene var i praksis slaver av storbøndene, minner han om.

Men bygda der han vokste opp var en åpen, tillitsfull og fri verden, der sosialdemokratiet hadde gjort sitt for å fjerne mange av de gamle og overleverte klassestrukturene – som, kan man tilføye, har vendt tilbake, om enn i nye former.

«Slik var det i bygda nokre tiår», skriver Hatterud: livlig, egalitært, sosialt. «Så, brått som ein kulturell skogbrann, vart alt utanom aldersheim, barnehage og skole nedlagt og borte, på eit tiårs tid». Det er en dramatisk samfunnsendring, som fortjener å bli fortalt flere ganger og fra flere perspektiver. Her fortelles den vel så mye sidenfra som nedenfra, i et litt skeivt perspektiv, noe som i alle fall i mine øyne gjør den desto bedre – også som et betinget forsvar for små lokalsamfunns fortreffelighet.

Begrepet «arbeiderlitteratur» står ofte i fare for å redusere nettopp de erfaringene den er ment å løfte fram. Like lite som litteratur skrevet av kvinner bør reduseres til «kvinne»litteratur, bør arbeiderklassens erfaringer reduseres til arbeidserfaringer; som om man verken har et følelsesliv eller intellektuell nysgjerrighet om man er anleggsarbeider, mekaniker eller resepsjonist. Bjørn Hatteruds reise gjennom både de åpne og mindre åpne landskapene rundt Mjøsa reduserer ingenting til det minste det kan være; tvert imot åpner han verden for oss, og viser oss hvor universell og felles vår livsverden tross alt er. Motstanden han møter ikke bare i omgivelsene, men også i sin egen kropp, og forståelsen han gradvis opparbeider seg om sin egen sjefsmobber, er her beskrevet så godt at man føler erfaringene kunne vært ens egne. Ordet «utafor» antyder gjerne et stort «innafor»; kanskje er vi i realiteten flere på utsida enn innsida, vi som på ulikt vis «itte vart som en sku».

Git: master, Env: production, Sanity: production