«Koronakrisa er gode tider for å investere i forholdet», sto det på forsida av et glansa magasin. Nå er ikke dette stedet for samlivsråd, men de har et poeng. Krisa er ei god tid for å investere.

Investeringer er det som får verden til å gå framover. Vi gjør det ved å legge ned arbeid og ressurser i noe vi kan dra nytte av seinere. Å ta fagbrev for å gjøre en bedre jobb, bygge jernbane for å frakte folk og varer eller utvikle ny teknologi for å skape nye verdier. Investeringer er ikke et kapitalistisk påfunn, man har gjort det i alle tider og med alle formål. Å rydde skogen for å dyrke landet er ei investering, det samme er kjøp av aksjer for å høste utbytte.

Kriser er gode tider for å investere fordi det staker kurs ut av krisa, og fordi det finnes ledige ressurser som kan tas i bruk. Når vi nå står midt i den største økonomiske krisa siden krigen, trengs investeringer for å ta oss videre. Men da er det ikke likegyldig hvem som investerer og med hvilket formål.

Fellesskapet, representert ved staten, har tre strategier for å få investeringer på bordet. Den første er å gjøre det billigere og enklere å låne. Det har man gjort ved å kutte renta, og lage ulike ordninger der staten garanterer for bedrifters lån.

Den andre er å gjøre det mer lønnsomt for selskaper å investere, ved å kutte skattene slik at inntekter i framtida i større grad går til selskapet selv eller ved å gi skattefradrag for investeringer.

Den tredje strategien er å investere. Rett og slett. Og det er her muligheten for en rød og grønn krisepolitikk ligger.

«Vi kan velge de investeringene som kommer oss til gode»

Når fellesskapet investerer selv, kan fellesskapet sette premissene, stake ut veien og eie resultatet. Vi kan velge de investeringene som kommer oss til gode, gjennomføre de på en måte som er bra for arbeidsfolk og miljø, og vi kan høste godene etterpå.

I møte med koronakrisa og klimakrisa trengs det et investeringsprogram uten sidestykke i norsk historie. Det må bestå av akutte motkonjunkturtiltak og langsiktige investeringer i framtidig verdiskaping. Kriteriene må være nulltoleranse for investeringseksport og sosial dumping. Oppdrag skal gå til aktivitet i Norge, og faste ansettelser og ryddige forhold må være bærebjelken.

Den akutte delen av programmet bør ha som mål å erstatte koronatapte oljeinvesteringer krone-for-krone med konkrete oppdrag rettet mot leverandørindustrien og maritim næring de neste tre årene. Lista over gryteklare prosjekter er lang og inneholder både nye forskningsskip, utbedring av havner, plugging av oljebrønner, lavutslippsferger og prosjekter for karbonfangst- og lagring.

Samtidig må vi i gang med investeringene i ny norsk industri, og flytte deler av oljefondet fra usikre globale børsverdier til et eget fond for industriprosjekter her hjemme. Der staten kan gå inn med risikokapital og langsiktig eierskap på samme måte som vi gjorde da oljenæringa ble bygd opp.

Infrastruktur til å frakte folk og varer er en viktig forutsetning for verdiskaping i både offentlig og privat regi, og må inn i programmet. Klimakrisa krever en infrastruktur som både kutter utslipp og tåler de klimaendringene som kommer. Det trengs nye jernbanelinjer, raskere jernbane, rassikring, flomsikring, elbilladere, skipstunneler, havner og jernbaneterminaler for gods. De løpende bevilgningene over statsbudsjettet tar oss ikke langt nok og ikke raskt nok, her må vi fri oss fra tvangstrøya om et budsjett i balanse og heller se på investeringer i infrastruktur som en bedre arv for framtidige generasjoner enn oljefondets aksjeportefølje.

Men hva med inflasjonen? Den klassiske læresetninga er at det offentlige ikke kan investere for mye fordi det presser opp priser og lønninger. Men hvorfor er det bedre å kutte skatter for å lokke fram selskapenes investeringer, enn å gjøre det selv? Uansett standpunkt bør man være enig om at 400.000 arbeidsledige og permitterte gir rom for et storstilt investeringsprogram for fellesskapet – hvis man vil.

Når vi nå skal bygge landet etter krisa, kan vi ikke satse på skattekutt som sender makta over til selskaper og deres aksjonærer og krysse fingrene for at de gjør investeringer som tar oss i riktig retning. Vi må bla opp og bruke de milliardene som trengs. Da kan vi både bygge landet – og eie det.

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Maria Walberg, Rune Skarstein, Chr. Anton Smedshaug og Marie Sneve Martinussen skriver onsdager i Klassekampen.