Uendelig aktuelle: Og du har neppe hørt noe som ligner særlig på den ferske debut-dobbelt- ep-en til denne gjengen her.

Evighetens morgen

MOT HORISONTEN: Tidsperspektivet i tekstuniverset til Evigheten er noe for seg selv, men som band ser de framover – de siste månedene har de i mangel av midlertidig stengt øvingslokale sittet i parken, drukket vin og skrevet masse nytt materiale, i påvente på at debuten skulle ankomme fra trykken. FOTO: LINN HEIDI STOKKEDAL

Store spørsmål, synthesizere og sakral sang. Sleng noen funk-trommer under, så nærmer du deg en definisjon på hva Evigheten driver med. Samtidig som det ikke er i nærheten en gang.

– Det er veldig gøy å lage musikk der man kan gjøre sånt, der man kan ha et barokkparti eller en del som går i kanon. Man trenger ikke trekke seg fordi det ikke er «lov». Etter beste evne, forsøker vi alltid å beholde første innfall, ikke tvile på det første innfallet. Det funker ofte. Og av og til ikke, sier Njål Paulsberg, lavmælt ettertenksomt men bestemt, over et kafébord i Bergen tidlig februar.

Vi sitter på den lokale institusjonen Blom, på Høyden, klemt inn midt mellom et begravelsesbyrå og den smått obskure steiner-teosofiske menigheten Kristensamfunnet, noe som føles naturlig for anledningen. Som er «vi-et» Njål snakker om, hjertebarnet og bandprosjektet Evigheten. Aktuelle i disse dager, mens selve intervjuet har ligget og modnet i arkivene noen måneder som en annen ost, med albumet «Evigheten». Eller, det er vel strengt tatt den fysiske lp-en som heter «Evigheten». Denne samler de to ep-ene «Evig» (utgitt 2018, fire låter deri inkludert «Balansen», med nevnte kanon og barokk-parti) og «Heten» (utgitt sammen med lp-en, fredag som var, og består av fjorårets singel «Eksistensen» og tre helt nye låter) i en slags samlet kontekst, mer enn et konvensjonelt album. I tillegg er den frittstående «Ikke alene» (2019) og «Romreisen», en slags omarbeidelse av en låt opprinnelig utgitt i 2016 av en utvidet utgave av bandet The Megaphonic Thrift, inkludert Njål Paulsberg. Puh.

Evigheten må betegnes som noe ganske annet enn et konvensjonelt (Bergens-)band. Eller i all fall som noe langt mer, for samtidig er de også et fast konstellert band med tre svært sentrale vokalister foruten Njål selv, pluss trommeslager og synthbassist. Sistnevnte, Arne Toivo Fjose Sandberg, spiller ellers akustisk bass i konstellasjoner som Havene, Toivo og Marstrander Trio. Mens trommeslager Cato Furdal Lyngholm har spilt med blant andre Tellef Raabe og John Olav Nilsen.

Legg til Njål Paulsbergs bakgrunn, fra rap-beatmakeri i tenårene for Vågard (kultklassikeren «Bli Skev»!) og Tier’n & Lars og mellomperioden som en slags electrohouseprodusent – «vi spilte mye på hjemmefester, og overkomprimert musikk med mye melodisk innhold er bra festmusikk på små høyttalere!» Til innhoppet som i utgangspunktet uskolert ikke-musiker bak synther i Matias Tellez-prosjektet Young Dreams, ble omveien til en uforutsett karriere som profesjonell livemusiker for ikke minst Aurora (som for øvrig regisserte musikkvideoen til «Eksistensen» i fjor). Fortsatt betrakter han seg som produsent snarere enn som musiker i konvensjonell forstand. Hele denne remsa glir uansett raskt ut i reineste Harald Eia-sketsjen om bergensbandbølger.

– Haha, men særlig nå, når det er så sinnssykt mange labels, ER det jo litt som den sketsjen. Det er flere labels enn det er band i Bergen!

– Hvordan var det forresten, spilte du med de der Great News også, eller husker jeg feil, spilte du bare sammen med noen av dem?

– Nei, jeg spiller ikke i noe band med noen fra Great News akkurat nå, men jeg bor med de! I kollektiv.

LOL!! Men tilbake til skiva. Låtene der, inkludert tidligere utgitte, har for øvrig ligget og modnet seg som noen andre oster, de også. Gjennom en lang rekke varianter på vei mot utgivelse, apropos «av og til ikke». De har et helt arkiv med alternative utgaver av mange av disse låtene.

DU TRENGER IKKE VÆRE SAKRAL FOR Å JOBBE HER, MEN DET HJELPER: Evigheten våren 2020, fra venstre Iselin Børve Toft, Arne Toivo Fjose Sandberg, Cato Furdal Lyngholm, Mathilde Saunes-Skarsgaard, Njål Paulsberg og Tonje Indrehus. FOTO: LINN HEIDI STOKKEDAL

– Som «Millioner måner» på den nye ep-en, den skulle egentlig inneholde et helt narrativ, en slags eventyrfortelling som strakte seg gjennom låta. Det handlet om en syklus og en lang reise til en slags … masse som hele tiden forandret seg. Mathilde hadde skrevet en lang «fritekst» som hun sendte til meg, med utrolig mange fine linjer, forklarer Paulsberg.

Mathilde, med etternavn Saunes-Skarsgaard, er en av tre sentrale vokalister og tekstforfattere foruten Paulsberg selv. Hun har også gått barne-, ungdoms- og videregående skole sammen med Njål, i likhet med Iselin Børve Toft, som synger altstemme. Slik hun også gjør i koret Multa Paucis, sammen med Mathilde. Det var der de to ble kjent med mezzosopran Tonje Indrehus, som fyller ut vokalrekka sammen med Mathildes distinkte sopran (markant i front og definitivt på høyden på «Eksistensen»).

La oss ta et sprang i tid og rom, det passer seg tross alt når man snakker om og med en Evighet, for å bringe inn stemmen til Tonje i denne teksten også, direkte fra Mathildes sofaen via Zoom forrige mandag:

– Vi ble kjent fordi vi satt ved siden av hverandre i koret. Det er faste plasser der, og det er naturlig at man snakker med de som sitter nærmest. Så sa Mathilde at Njål tenkte på å lage et prosjekt, og at det kunne trenges en med min stemme også.

Så tilbake til disse millionene måner. Det narrative diktet som var utgangspunkt, var et kult konsept, men funket ikke helt i låtformat. Det ble litt for Star Wars episode én, slik Njål uttrykker det. Så de måtte gjøre det hele om til noe som var mindre narrativt, mer deskriptivt.

– Da tenkte jeg mye på den ene setningen som låta starter med, og så falt melodien på plass bare ut fra den. Det ligger veldig ofte mye melodi i en setning eller en frase. Det kan sette i gang en hel låt, forklarer Njål, i februar.

Slik låter på et vis Evigheten. Som noe helt organisk naturlig som liksom gir seg sjøl, og samtidig som noe helt for seg sjøl. Ta kvelden i forkant av vår kaffeslabberas. Der Musikkmagasinet var til stede på gallaforestilling i anledning nyåpning av det renoverte studio/øvingslokale-kollektivet Bergen Kjøtt, med tale fra byråd og det hele. Og en paraderekke av distinkte musikalske Bergens-stemmer, der allestedsnærværende Kjetil Møster åpnet ballet med en elektrofonisk saksofon-fanfare. Før man i rask rekkefølge fikk servert blant annet dekonstruert klubbmusikk fra Vibbefanger-kollektivet-produsent og DJ Niilas, etterfulgt av den merksnodige fusiongreia til Softcore untd., et slags elektronisk danserock-superband med medlemmer fra blant annet Verdensrommet og før nevnte Great News, og rapperen Emir i front – og til sist byoriginal Skatebård med henda i været for å markere taktslagene i sin kav karakteristiske dj-miks midt mellom techno-brutalisme og ostete italo.

«Det handler om et slags parallelt univers.»

Mathilde Saunes-Skarsgård, Evigheten

Likevel var det ingen på programmet denne kvelden med like markant sonisk identitet som Evigheten, det er i all fall vår påstand, og publikumsresponsen under den sjeldne liveopptredenen på Bergen Kjøtt vil vi oppsummere som entusiastisk hodenikking med måpende munnåpninger. Hvordan skal man engang definere det der? Vel, Njål Paulsberg parerer forbausende kontant da vi lufter denne undringen dagen derpå.

– Trommene er på en måte funkbreaks, type James Brown-aktige trommer. Så er det Kraftwerkske synther oppå der. Og klavinett som er spilt på den franske måten, ikke sånn Stevie Wonder-klavinett, mer Serge Gainsbourg-klavinett. Og så er det sakral vokal oppå der igjen. Av og til med litt barokk-preg, eller romantikk-preg, i harmoniene.

Ja, for enda så komplekst uttrykket til Evigheten framstår, var selve utgangspunktet for Paulsberg å kutte ned til klare rammer, etter en viss utmattelse av «alt er lov»-mantraet han opererte med for sitt forrige hovedprosjekt, Put Your Hands up for Neo-Tokyo (som albumdebuterte i fjor etter å ha sluppet singler og ep-er siden 2011). Alt var helt uten begrensninger. Alt kunne bare flyte ut.

– Og jeg var veldig lei av det! Så jeg ville lage noe som var regelfast i hva som kunne være med, der alt kunne spilles på likt live. Instrumenteringen valgt ut fra de tingene jeg syntes det var gøyest å jobbe med.

For med så klare begrensninger, fortsetter Paulsberg, kan man ikke løse noe ved å legge på mer. Om det da er noe som ikke funker, må man heller endre låten, eller endre arrangementet. Som ofte er det man ville endt opp med å måtte gjøre uansett. Det blir en snarvei, sånn sett. Men enda snakker vi altså bare om selve lyden. Som kun er en liten bit av selve konseptet Evigheten.

Fram og tilbake til mandag forrige uke, der Iselin forsøker fylle litt ut,

– Det universet vi befinner oss inni, som vi opererer i, handler overordnet sett om ganske dramatiske ting, om store spørsmål. Ting det kunne blitt kleint å snakke om – men som det ikke er kleint å synge om!

Mathilde skyter inn, midt i sofaen, mellom Tonje og Iselin:

– Det er nok ganske individuelt. Vi har en samlet formening om hva Evigheten er, og vi skjønner hva det betyr for den andre også. Samtidig har vi hver for oss en veldig sterk følelse av hva det helt eksakt er, som er individuell. Men det handler om et slags parallelt univers.

Et parallelt univers som gir rom for å utforske store eksistensielle spørsmål, de samme som kjernen i alle de store religionene strir med, men fra et moderne, ikke-troende materialistisk perspektiv – det er det individuelle utenfor-perspektivet til Musikkmagasinets journalist og dedikerte Evigheten-lytter. Er vi inne på noe der, kanskje, ymter vi over bordet til Njål i februar?

– Jeg kommer i all fall fra en veldig ateistisk bakgrunn, fra en familie som er litt sånn strikte ateister, hehe. Og det kan bli litt fattig. Ikke at de er det! Men jeg opplevde vel etter hvert at man går glipp av en hel … følelsesverden å utforske. Det er jo noe i oss som har en hang til noe sakralt eller noe spirituelt.

Tankerekker som for Njål fikk et slags musikalsk feste gjennom den Lars Mørch Finborud-kuraterte samleplata «Lukk opp kirkens dører» (Plastic Strip, 2011). En kuriøs kolleksjon «funky» og/eller groovebasert norsk kristen musikk fra syttitallet, der Paulsberg særlig fikk fot for bidragene fra bandene Crossing (tensinggruppe ledet av Holm Holmsen, journ.anm.) og That’s Why (kristen jazzrock med blant andre tangentmann Jan Simonsen, journ.anm.). Han syntes det var så gøy å høre på disse tekstene, som handlet om noe helt annet enn det han var vant til å høre på. Hvordan det vekket en helt annen følelse i musikken, som han gradvis fikk lyst til å utforske videre. Bare uten de dogmatiske elementene, religiøst sett. For selv når Evigheten bruker ladede begreper som «blodet» og «synden», slik de gjør på «Turbulensen», debutsingelen fra 2017, låter det ikke som det er ment i noen tradisjonell judeo-kristen forstand. På et plan tviholder Paulsberg også her på innfallsmetoden, å klore seg fast i første innfall også tekstmessig, uten tanke for meningen. Den kommer til seinere, eventuelt.

Men i tilfellet «Turbulensen» er både unnfangelsen og etter hvert også meningen klar for ham. Hele teksten kom til ham mens han gikk rundt oppi Fjellveien, han husker han likte klangen i det skikkelig godt helt umiddelbart.

– Og det den handler om, sånn jeg ser det i ettertid, er å møtes i en unormal situasjon, der man påvirker hverandre eller setter hverandre ut av spill. Da farger man hverandre, og med det ser man konturene av en personlighet, i den andre personen. Å vaske blodet sitt i noen andres sjel, og så fargelegge den andre … hvordan fargene sprer seg. Det synliggjør turbulensen, som en slags konturvæske.

«Låtene finnes allerede, uavhengig av oss.»

Njål Paulsberg, Evigheten

Men hvor kommer synden inn, da?

– Det handler vel om et slags regelbrudd. Å bryte reglene sammen. Eller oppføre seg mot hverandre på en måte som er utenfor høflighet eller utenfor normene, sant? Da reagerer man med hverandre, det oppstår et samspill der man ser mer av karakteren til en annen person. Uten normene å støtte seg på må man være oppfinnsom, og med det utlevere seg selv mer. Det er i all fall sånn jeg tolker den i ettertid. Og jeg tenker ikke på synd som noe negativt, nødvendigvis, innenfor den teksten der.

Evigheten har det med å snakke om låtene sine på det karakteristiske viset der. Som om de er selvstendige universer. Eller selvstendige bevisstheter, som eksisterer uavhengig av låtskrivernes univers og bevissthet. Det er nemlig sånn låter er, mener Paulsberg, det føles sånn helt fra man har en idé. Som om låta allerede eksisterer, man må bare finne den.

– Låtene finnes allerede, uavhengig av oss, og så må man lete seg fram til dem. Hvert steg i prosessen, hver gang man prøver å spille noe eller skrive noe, føler man med en gang om noe er feil. Og som oftest når noe er riktig. Selv om man tråkker feil av og til, og ender opp med et slags Frankensteinindivid, hehe! Sydd sammen av masse forskjellige løse deler, i stedet for den vakre skulpturen det egentlig skal være. Da må man bare rive det ned og bygge det opp igjen på nytt.

Det er verken mer eller mindre mystisk enn som så. Det samme gjelder konteksten en låt hører hjemme i. For Evigheten er det gjerne åpenbart med en gang. Slik «Turbulensen» og «Eksistensen», utgitt med to års mellomrom og tilhørende to forskjellige ep-er, var resultat av samme intense kreative periode helt i starten, før Evigheten egentlig var et band, under de første opptakene med Mathilde, Tonje og Iselin. Det var umiddelbart klart at de to låtene tilhørte to forskjellige utgivelser.

– Der den første ep-en, med «Turbulensen», er litt mer lettbeint, litt mer lys. Og den andre litt dypere og tyngre. Det skulle være litt sånn at den første ep-en var det øyeblikket du stuper fra en høy klippe. Og den andre skulle være øyeblikket du treffer vannflaten og går under vann.

Mektig metafor! Stuper du selv?

– Jeg liker for så vidt å hoppe fra høye steder, ned i vann. Men jeg er ikke så god til å stupe. Jeg ville bare at det skulle føles på den måten.

«Evigheten» er ute på lp nå og «Heten» på strømming. Siden februar har Njål Paulsberg begynt å spille i et nytt, foreløpig navnløst band sammen med Vetle Junker (Verdensrommet) og Even Kjelby fra Great News.

Til Evig­he­ten og for­bi

Evigheten

Evigheten

«Evigheten»

Eget Selskap

Fristende å definere denne debutplata som den mest eksistensielt orienterte norske utgivelsen på en liten evighet, men gudene vet hva som rører seg i de dypt religiøse kretser. Så kanskje vi skal nøye oss med å gi Evighetens «Evigheten» et original-stempel som for så vidt har heftet ved dem siden Njål Paulsbergs prosjekt dukket opp på radaren vår med singelen «Turbulensen» for tre år siden.

For de har noe eget, de her – understreket av slo-mo-synthfunken som jobber illevarslende under Mathilde Saunes-Skarsgårds englerøst på nettopp «Eksistensen», der hun (og) lurer på hva som venter oss post mortem, kirkas himmel eller noe langt mer skitten-funky? Her framført med en undring såpass jorda og sakralt drømmende at den kan omgjøre en ikke-troende til en … tviler.

«For de har noe eget, de her.»

«Eksistensen» er blant sju av de ti sporene som allerede har vært ute en stund, i albumsammenheng presentert som andre låt på lp-ens side B, eller andre låt på ep-en «Heten» som slippes digitalt parallelt. Lp-ens side A består for øvrig av 2018-ep-en «Evig», pluss 2019-singelen «Ikke alene». Svært forvirrende og ikke optimalt for ørene til en som har fulgt dem fra starten av. Men samme kan det være. Og uansett er det vel albumet som nå gjelder – fordi det fortsatt, sammen med konsertopplevelsen, er den fremste måten vi har for få å presentere en større musikalsk idé på.

Og så er det også mange gode ideer her, der de fleste involverer minst én av Evighetens tre kvinnestemmer. Som når isende Når havbunnen iser i deg / Når malstrømmen fryser i deg smeltes av hett og hektisk latino-piano og -perk. Som når den beint ut nydelige nordiske trallingen stjeler showet i både «Balansen» og «Ikke alene». Som hver bidige gang koret trår til i duetter med en årgangs-synthesizer på «Millioner måner».

I denne sammenheng framstår faktisk «Turbulensen», deres første og mest strømmede låt, som både for pop, for gammel og for streit – uten den sakral-syrete drømmefunkfolken som er Evigheten på sitt ypperste, nå også mulig å framføre uten trommer, «Alene i havet».

Ellers får de to siste, «Strålen» og Megaphonic Thift-omarbeidelsen «Romreisen», hvert sitt minus for å passe best i en heis som ikke går til himmels.

Eirik Blegeberg

Du kan bla til neste sideBla med piltastene