Klok: Wencke Mühleisen makter å vise en fortvilelse over å ikke bli begjært. Den finnes på begge sider av den feministiske revolusjonen.

Gjennom vinternatten

BRUKBAR FEMINISME: Wencke Mühleisen viser nødvendigheten av å arbeide på tvers av sjangre. FOTO: SIV DOLMEN

«Da jeg leste de dystre statistikkene, tenkte jeg at dette gudskjelov ikke hender meg. Men så hendte det.»

Det er med voksende skrekk jeg leser meg gjennom Wencke Mühleisens fjerde roman, «Redd deg selv, lille hjerte». Handlingen starter ved et restaurantbord en tidlig høstdag i Italia, hvor jeg-personens partner gjennom førti år forteller henne at han har en 15 år yngre elskerinne.

Til tross for at ekteskapet mellom Jan og Erika de siste årene har vært temmelig tomt for både lidenskap og sex, kommer det som et sjokk på henne. Ikke bare har hans minskende lyst fra hennes side blitt tolket som en frustrerende, men vanlig behovsvariasjon. Kvinnen han har innledet et forhold til, er også en som de begge kjenner, og som Erika ikke kan gjenkjenne som et passende begjærsobjekt for mannen hun trodde hun kjente, med sin fremtoning, sitt konvensjonelle kjønnsuttrykk.

«Det er kroppsnær og effektiv prosa.»

Gjennom det både billedlige og bokstavelige vinterhalvåret som følger, rulles historien om ekteskapet opp. Innblikkene kommer til leseren gjennom tilbakeblikk på fortiden og gjennom parterapien de to går i, men også gjennom Erikas rasende fantasier om forholdet mellom Jan og den nye kjæresten.

Under lesningen tenker jeg stadig på Suzanne Brøggers berømte utsagn om at promiskuiteten bare er morsom så lenge man er ung og vakker. Assosiasjonen er muligens matet av at Erikas erkjennelser om egne feiltrinn i forholdet til Jan, særlig hvordan hennes egen utroskap tjue år tilbake i tid har påvirket dem. De vokser frem parallelt med konstateringen om de dårlige oddsene hun som godt voksen kvinne er tildelt på kjønnsmarkedet: «Hadde vi, som en gang hadde følt oss ovenpå og øvd oss i systemkritikk, kunnet se for oss at også vi en gang ville si oss tilfreds med tidens melodi, tilpasse oss den, for så å bli ødelagt av den?»

Men det er ingen lettvint kritikk av den seksuelle frigjøringen Mühleisen skriver frem, og det skulle vel egentlig også bare mangle. Skrekken over ikke lenger å bli begjært av den man elsker finnes på begge sider av den feministiske revolusjonen, og det slår meg at det altoppslukende mørket som rammer Erika, kanskje har vel så mye å gjøre med den sårbarheten man som avelsket befinner seg i, som alderen hennes per se. Begjæret minsker ikke selv om muligheten for å få det tilfredsstilt gjør det.

«Redd deg selv, lille hjerte» er skrevet i en kroppsnær og effektiv prosa. Mühleisen bruker få, men velvalgte bilder, som her, fra parterapikammeret: «Det var som om Jan dro ut ryggraden mens jeg fikk beskjed om å stå oppreist», eller her, mot slutten av boken: «Hvordan skulle jeg kunne fri meg fra kjærligheten til Jan når den var hjemlandet mitt?». Ryggrad. Hjemland. Ja, tenker jeg. Sånn er det. Den neste som kommer og harselerer over forelskede stakkarer som skriver «Du er mitt alt» til kjæresten på Facebook, skal få seg en solid torsk i trynet.

Den aller største prestasjonen i Mühleisens bok er likevel at hun makter å vise hvor fortvilende hjelpeløs selv de største av alle innsikter kan være. Selv om man forstår hva man har blitt utsatt for og når man innser hva man går gjennom, er eksistensens avgrunn like nådeløs, og like bunnløs. Erika er feminist og har dannet sitt syn på kjønn og sex i opposisjon til mødregenerasjonens tillærte, passiv-aggressive hjelpeløshet, men når fantasiene om Jan og elskerinnen Marie ruller gjennom hodet hennes, er det i et språk som er som klippet ut av ukebladenes betroelsesspalter, med moralistiske snøft som syder av kvinneforakt. Disse partiene er skrevet med en nådeløshet som enkelt tangerer den til Michel Houellebecq, en annen kjent kjønnsanalytiker. Men til forskjell fra Houellebecq, som ofte velger harselasen fremfor inderligheten, er Mühleisen uredd i møte med kjærligheten: «Men, åh! som jeg ristet ved tanken på å leve uten en kropp å legge meg inntil, uten varm hud. Ville ikke medfølelsen, empatien og varmen renne ut av meg? Kald og uten medynk med verken mine medmennesker eller meg selv kom jeg til å ligge alene tilbake.»

Mange Klassekampen-leserevil kjenne til Wencke Mühleisen fra før, både som forfatter, akademiker, kunstner og aktivist, og i dette forfatterskapet av økende betydning, viser hun ikke bare hvor fruktbart det er å arbeide på tvers av sjangre, hun viser også hvor nødvendig det er. Jeg vil ikke ha en feminisme som bare er Twitter-snappy og smart, jeg vil ha en feminisme som er klok og som kan brukes til noe. Dersom Mühleisens bok ikke hadde handlet så mye om sex, eller dersom jeg ikke hadde vært så sjenert, hadde jeg kanskje invitert hele nabolaget til lesesirkel.

Du kan bla til neste sideBla med piltastene