«Avsløringen» om Equinor/Statoil i Dagens Næringsliv er ikke noen sensasjon. Det mest sensasjonelle er ikke tapene på 200 milliarder kroner i USA eller den sløsende livsstilen til de norske ansatte. Det sensasjonelle er at dette ikke er ‘avslørt’ for årevis siden. Hvor har pressen vært?

Selskaper som Equinor rapporterer kvartalsvis og der er analytikerne og finanspressen på hugget – mens årsrapportene nærmest overses. Derfor får vi denne saken presentert som en sensasjon. Men tallene har vært kjent hvis man summerer nedskrivningene over tid, år for år, og hvis man leser årsrapportenes noter. Det har man tydeligvis ikke gjort. Pressen har sviktet og NRK kaster seg på og lager skandale-debatt i jakten på syndebukken.

Men det er for sent. Åstedet er jo forlatt og ranerne har fått sine gode pensjoner, smiler hele veien til banken mens de som sitter igjen i selskapet fremdeles sitter i overbetalte posisjoner. Noen er sågar, etter et langt liv i selskapet, rykket opp til toppsjef (Sætre) og henter sine årlige 20 millioner ut av selskapet.

I Stavanger har disse «nye», men gamle, forholdene vært godt kjent gjennom «the grapevine» lokalt. At Stavanger Aftenblad midt i Oljebyen tydeligvis ikke har våget å løfte det opp på agendaen ved å skrive om sløseriet og oljebransjeansatte som i praksis ranet landet, det kan man jo forstå. Det var jo kult i noen kretser at man hadde en onkel som tjente fem millioner kroner i året i Houston og kjørte Maserati og Jaguar. Det må jo ha vært kjekt å komme med Statoil-flyet og bade i den rike statsansatte onkelens svømmebasseng. «Alle» hadde jo et familiemedlem i «oljen». I tillegg var en rekke seniorjournalister i Stavanger Aftenblad i år etter år søkere til informasjonssjef-stillinger i Statoil. Det blir man lydig av når også Statoils visekonsernsjef Henrik Ager Hansen er styreformann i den samme avisen.

Men hvor var de andre mediene og journalistene, inklusiv de i DN som endelig tar opp dette? Dette er en presseetisk katastrofe av dimensjoner. Det handler om informasjonsunderslag og et pressekorps som har løpt i tospann med en rik ‘onkel’ – Statoil. Jeg har skrevet mange kronikker om dette de siste to tiårene. Verken disse eller min siste bok «Corruption the Nobel Way» (2015), som handler om ranet og den noble norske korrupsjonen, ble fulgt opp redaksjonelt i norske medier. Britiske The Guardian, derimot, trykket en helside om boken.

Hvorvidt denne boken og lignende innspill ble underslått i Norge fordi disse også ser på den største skandalen; pressens tette bånd til oljeindustrien som kilde, og den påfølgende presseunnfallenhet og svikten, skal jeg ikke spekulere i, men tanken er nærliggende. Hvis det er slik, er det ille og alle journalister bør gå i seg selv, også de i DN. Noen av dem har hatt svært tette bånd til Equinors nøkkelpersoner og blitt sikret dybdeintervjuer gang etter gang. Selv om det også er kommet en mengde kritiske artikler gjennom årene, har de tydeligvis ikke gått dypt nok når en gammel sak kan fremstilles som en «avsløring» og få det norske folk og politikerne til å gispe.