«Ja visst gör det ont när knoppar brister», skrev Karin Boye for 80 år siden. Hun tenkte neppe på covid-19-viruset, men jammen strømmer det mot meg bølger av bristeferdig lengselsfulle, håpefulle og til tider like fullt panegyriske beretninger, avisartikler, intervjuer og reportasjer fra fjern og nær om at vi er fulle av yre forventninger om at denne globale pandemien skal føre med seg et stort og avgjørende vendepunkt for hele menneskeheten, ja, for den samlede klode. Den globale finanskapitalismen har fått seg et skudd for baugen, muligens også patriarkatet. Sosialdemokratiet, full likestilling på alle fronter eller til og med en snill kommunisme vil bli gjeninnført hvor enn det måtte være. Vi har lært verdien av fellesskap, av å være snille med hverandre, tverrpolitisk samarbeid og solidaritet, og nå er vi saktens i stand til å løse klimakrisen også! Snart. Vi har skjønt alvoret. Ja, at koronakrisen, som med et kirurgisk kaldt snitt, har åpenbart hvordan alle eksisterende ulikheter på obskønt vis øker, at denne krisen, som gjør de utsatte mer utsatte, som viser hvordan de beskyttete og privilegerte klarer seg fint, selv om de må sitte på hjemmekontor og plutselig omgås ungene sine døgnet rundt – den selvsamme krisen blir av noen i religiøse vendinger priset som en velsignelse for menneskeheten, en wake-up call. Intet mindre.
Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton, Hanne Linn Skogvang og Muna Jibril skriver i Klassekampen mandager.
