Denne uka har jeg møtt mange velmenende mennesker som ønsker meg en god 17. mai. Hyggelig det, men jeg sliter med å følge opp entusiasmen. Jeg er nemlig ikke videre stolt over å være norsk. Tvert imot går jeg og kjenner på at jeg skammer meg. Norges markering av barnas dag oser dobbeltmoral. Hellas har nylig bedt landene i EU om å ta imot 3000 barn som lever i umenneskelige forhold i flyktningleirene, uten omsorgspersoner. Flere land har alt gått med på å ta imot mindreårige som har ankommet Hellas. Norge er ikke et av dem. Hva er det som skjer?