På årsdagen for brannen i Notre-Dame-katedralen i Paris 15. april 2019 sendte NRK en dokumentar om dramaet som nesten hadde lagt Frankrikes nasjonalhelligdom i grus. Brannen ble karakterisert som en nasjonal katastrofe. Gjenoppbyggingen av den gotiske katedralen fra middelalderen er beregnet til å ta seks år.

Uten beskjedenhet kan vi sammenligne Notre-Dame med vår egen middelalderkatedral Nidarosdomen, som også har vært herjet av branner og andre påkjenninger gjennom århundrene. Vi er så heldige å ha en øyenvitneskildring fra tilstanden på 1800-tallet.

I 1860 dro Aasmund Olavsson Vinje på reportasjeferd mot Nidaros. Han ville oppleve kroningen av den svenske unionskongen i Nidaros. Vinjes møte med Nidarosdomen ble publisert i Dølen som «Ferdaminni fraa Sumaren 1860». Opplevelsen av den skadde og vanskjøttete nasjonalhelligdommen gikk voldsomt inn på dikteren. Domkirken fortonte seg «meir som eit geitefjos» enn som en helligdom. Den vanskjøtte kirken ble for Vinje et tegn på nasjonens vanskjebne. Men, avrundet han fortrøstningsfullt, alteret, det helligste, sto uskadd.

Notre-Dame brenner

Fra fjernsynsskjermen ble vi vitner til de sterke følelsene som brannen i Notre-Dame fremkalte i mange lag av folket. Det virket som hele Paris var på bena. Folk samlet seg ved katedralen og gråt, sang, trøstet hverandre, overalt deltok mennesker i dramaet.

Hvordan skal man tolke disse sterke følelsene som oppstår overfor et historisk kirkebygg som er truet, uavhengig om allmennheten regnes som troende eller sekularisert?

Tv-dokumentaren var ment å bringe fortellingen om fransk lederskap og heltemot ut i verden, noe den litt malplasserte amerikanske fortellerstemmen røpet. Hendelsen er blitt fortellingen om en av den franske nasjonens store kriser i fredstid, om nasjonale symboler, men også betydningen av religiøs kulturarv i et av Europas mest sekulariserte samfunn.

Denne fredelige april-ettermiddagen ble det som vanlig holdt messe i Notre-Dame. Da brannalarmen gikk, oppsto ingen panikk, heller irritasjon over at messen ble forstyrret. Noen timer senere skulle kirken stå i lys lue, og hele Europa være varslet om det som i Frankrike fortonte som en tiltagende nasjonal katastrofe.

Heltemodig brannkorps

Fra første stund gjorde motet og profesjonaliteten til brannkorpset sterkt inntrykk. Unge mennesker av begge kjønn, belesset med 30 kilos-apparatur, strevde seg opp smale, bekmørke steintrapper mot det svimlende hvelvet som sto i lys lue. Varmen fikk hjelmene til å skifte farge. Oppgaven syntes både umenneskelig og uløselig.

Kirkens biskop representerte de troende. Hans sterkeste anliggende var relikviene som var truet: Jesu tornekrone, en fotnagle fra korsfestelsen samt en splint fra korset, uerstattelige skatter for katolikker verden over. I røykhavet lette brannfolkene faretruende lenge etter safen der relikviene var oppbevart. Nervepirrende minutter gikk før nøkler og koder ble skaffet til veie.

Klokketårnene i fare

Etter flere timer var det meste av bygningsmassen overtent, bare vestsiden med de to klokketårnene var intakte. Dersom tårnene også ble flammenes rov, vil rekkene av tunge kirkeklokker falle til bakken. Det ville resultere i et krater stort nok til å destabilisere tårnene som ville kollapse. Da ville alt håp for Notre-Dame være ute.

På dette tidspunktet var det livsfarlig å fortsette brannslukkingen. Bare en ørliten mulighet for å berge restene av kirken gjensto, men den ville sette liv i fare. Situasjonen var høydramatisk.

Det var da vi ble vitne til det avgjørende blikket mellom president Macron og brannkorpssjefen. Ordløst oppsto det en forståelse mellom de to øverste lederne, en ørliten trekning over ansiktene og et nikk som signaliserte «vi er villige til å prøve».

Offer-scenarioet

Dermed ble tyve unge «branndrepere» beordret å ta seg inn i den overtente bygningen. De skal klatre opp i tårnene og gjenoppta slukningsarbeid derfra. Det som nå foregår, er med liv som innsats. Ingen av brannkonstablene nekter å følge ordre. Det hele minnet om en krigssituasjon.

Snart kan fjernsynsseerne skimte tyve lysbærende hjelmer langt der oppe i tårnene. Lederen for krisegjengen er 29 år. Ved et tilfelle trår han gjennom det ødelagte gulvet, men redder livet ved å bli hengende fast i egen urstoff-flaske. Dette er en tilstundende offerscene, dramaets vendepunkt, dets peripeti.

Tiden går, men omsider kan tilskuerne puste ut. Vestfasaden med tårn og kirkeklokker er reddet. Tyve unge brannkonstabler satset livet for å redde restene av en gammel katedral. Fra kirkebakken kan presidenten tale til folket – og til verden.

Ironisk nokw skulle president Macron holdt en annen tale denne ettermiddagen, til «de gule vestene». Flokken av demonstrerende arbeids- og fattigfolk har i månedsvis ytret sin misnøye med landets styre og det voksende gapet mellom eliten og folk «på gølvet». I stedet er det oppstått en historisk situasjon som åpner for store ord og nasjonsbygging. I seierens stund minner presidenten om samholdet og fellesskapet som har skapt den franske nasjonen. På stedet lover han at katedralen skal gjenreises. Han gjør et sveip gjennom nasjonens stolte historie og åpner med ordene «Vi bygde Notre-Dame». Han minner om at de alle nå bærer nasjonens skjebne. Dette var vel det nærmeste en fransk president kan komme en religiøs ytring. Men det skulle bli mer.

Alterkorset står

I siste scene vandrer president og biskop med prominent følge mot den åpne kirkedøren der man kan skue inn i det veldige, skamferte kirkeskipet. Biskopen omtaler synet som en «apokalypse».

Da får også seerne syn av et stort, skinnende kors som står uskadd midt i kirkeskipet. Med en blanding av triumf og andakt formulerer presidenten dramaets siste replikk: «Alterkorset står!» Jeg oppfatter at Vinje nikker gjenkjennende. Det er ikke bare nasjonens ære det dreier seg om, det er hele Europas kristne kulturarv som det til sist zoomes inn på.

Som seer demrer det for meg at fortellingen om brannen i Notre-Dame også handler om kristendommen og Europa. Den franske forfatteren Michel Houellebecq, selv agnostisk ateist, har i flere nyere romaner profetert den europeiske sivilisasjonens snarlige død.

Årsaken er at Europa har forkastet kristendommen, sin religiøse grunnmur. Levende tro finner forfatteren kun i de muslimske innvandrermiljøene i Frankrike. Forfatteren Kaj Skagen publiserte i 2018 en pessimistisk analyse av norsk kultur som etter hans syn har skuslet bort sin kristne, metafysiske arv («Norge, vårt Norge»).

Kulturarv og tro

Vitner ikke fortellingen om brannen i Notre-Dame om noe annet – at det under ferniss av sekulær offentlighet ligger solide bærebjelker av kristen kulturarv? Og det er da bra nok? «Menneske først og kristen så», lød Grundtvigs kloke devise. Han skapte den vakre salmen som Lindeman satte toner til: «Kirken den er et gammelt hus, stå om enn tårnene faller».

Grunnloven fastslår at kristendom og humanisme hører til nasjonens felles kulturarv.

Religion som kulturarv er kilde til tilhørigheten som et flertall synes å oppleve ved den religiøse tradisjonen, kirkens fortellinger og symboler, livets ritualer og høytider, gravplassens minner.

Det er de eksklusive trosdogmene som er religionens verste fiende. Trosdogmer virker som silings- og utvelgelsesmekanismer og nærer ikke fellesskap slik kulturarv gjør det. Det skal et stort tanke- og transformasjonsarbeid til for å omsette oldtidens trosuttrykk til nåtidens eksistensielle livsopplevelse.

Men aktualiseringsarbeid pågår innenfor mange ulike miljøer, filosofi, teologi, litteratur, kunst, menneskevitenskapene så vel som naturvitenskapene. Oppgaven er å formidle dette stoffet til allmennheten og bringe det inn i den offentlige samtalen.