Olympisk visemester: «Meir leik, mindre slit», er det nye mottoet til Stein Torleif Bjella, ute med ny plate fire år etter forrige slipp.

Sanger om oss og vår tid

SKULLE GÅTT EIN TUR TE BYEN: «Fiksjon gjør jo virkeligheten bare enda mer virkelig», sier Stein Torleif Bjella, ute med nok en plate fra et stedsbasert fiksjonsunivers.

Med øre for stedet han kommer fra og holder hus i, spiller Stein Torleif Bjella på «Øvre-Ål Toneakademi» frem et forsvar for storheten i lokalsamfunnet.

Stein Torleif Bjella sitter urolig på benken, lener seg med albuene på det vårvarme trebordet i bakgården til platestudioet Amper. Han leser høyt fra teksten som nettopp tikket på telefonen.

– Du har fått en melding. Logg inn på nav.no.

Det er engstelse i den ellers så sindige stemmen. Har han glemt å legge ved noen dokumentasjon? Eller huket av feil på et av de mange punktene som skal sikre restene av livsgrunnlaget etter at rundt 80 prosent av kommende inntekter ble revet bort 12. mars? Visesangeren og låtskriveren fra Ål i Hallingdal er permittert ansatt i eget foretak, med inntil nylig sunn konsertdrevet økonomi. Nå lurer han også på hvor mange av de 1500 nyopptrykkede vinylutgavene av «Øvre-Ål Toneakademi» som vil nå sitt tiltenkte publikum. Det eneste som er sikkert er at det nok blir færre enn under mer normale omstendigheter. Men skivene rakk i hvert fall å bli trykket opp til planlagt utgivelsesdato. Det er han glad for. For han har ikke vært i tvil om at den skulle ut, selv om den sedvanlige promoturneen er redusert til én dagstur til hovedstaden og én radiospilling.

– Jeg er ikke veldig urolig, jeg bor i et land som tar vare på meg. Men jeg må nok regne med å drive med noe annet enn musikk …, sier Bjella og beskriver situasjonen som surrealistisk, noe han ikke klarer å ta helt inn.

– Jeg kjenner mye på dette om jeg kanskje burde startet med slike strømmekonserter. Jeg burde sikkert gjort det, men jeg synes det er stusslige greier, med dårlig lyd på mac-en. Samtidig har jeg kanskje ikke forstått hvor stort det er for andre. Jeg må jo inn i den materien, etter hvert. Jeg har tenkt at jeg må gi ut plate først. For jeg gruer meg litt til å gjøre det, egentlig. Det vil jo bli liggende på nett for alltid, og jeg vet jo ikke hvor bra det blir. Eller at jeg risikerer å bruke opp alle triksa. Men kanskje er det litt som å spille på radio, bare at der er det bedre lyd.

Med lyd tenker han særlig på mottakeren, som potensielt får en dårligere lydopplevelse gjennom datamaskin eller telefon. I hvert fall om det ikke er investert i koplinger til gode høyttalere og en større skjerm. Selv får han seg derfor ikke til å se særlig på andres nettkonserter. Bjella er imidlertid ikke imot konseptet. Han mener bare at det er nødvendig å problematisere digitaliseringen av levende musikk. Kanskje også begynne å snakke om det som noe annet enn konsert, se på det som noe eget, og noe annet, enn den konsertformen han lengter etter, der sangene skapes på nytt, igjen og igjen, sammen med publikum.

– Jeg er for så vidt godt egna for solokonserter. Jeg har gjort mange, med hell vil jeg si. Men vi hadde jo planlagt å gjøre turneen som band, sammen. Jeg, Kenneth Kapstad, Geir Sundstøl og Eirik Øien. Det å gjøre om dette her til noe sologreier har jeg heller ikke lyst til å gjøre. Musikken har vi laget sammen, i studio. Jeg har skrevet den, men de har satt sine sterke merker på den med sitt spill. Det å drive med samspill er noe av det største jeg driver med. Jeg elsker å være i band, hele den øvelsen av å spille sammen. Jeg kan ikke forstå hvordan man i svarte skal få det til å låte bra på en mac … Jeg sier det ikke for å være negativ altså, men jeg er spent på hva det nye vil bringe. For det å spille ny musikk for folk, det er så morsomt. Da er vi skikkelig stolte. Og jeg kan si det fordi jeg har fått det til.

Kjartan Kristiansen, produsenten, er ikke med i bandet. Men han skal bli nevnt mange ganger i løpet av samtalen. Kristiansen var sterkt deltakende på hans tre første soloplater, trilogien «Heidersmenn», «Vonde visu» og «Heim for å døy», og han har ikke vært mindre vesentlig denne gangen.

– Vi får det til sammen. Han virker veldig bra på meg. Han er interessert i alt, tekstarbeid, instrumentering og produksjon. Og er ærekjær og holder fast i ting mye lenger enn jeg klarer. Min styrke er å skrive og fremføre. Jeg hadde ikke hatt sjans til å mekke dette albumet uten ham. Jeg kan fornemme ting. Men Kjartan har teft, og kan lande instrumenteringen. Så det vi har gjort, er at vi har sittet på kjøkkenet hos ham, med låter som er på vei, eller jeg synes ofte jeg har kommet langt med dem, inntil jeg spiller dem for ham. Og så spiller vi dem ut sammen. Han er en aktiv produsent på denne plata, det må jeg bare understreke.

«Jeg har hørt på Cezinando. Jeg tror han er genial. Ellers er jeg litt påvirket av det døtrene mine hører på: Selena Gomez og Billie Eilish.»

Det høres ut som dere treffer noe i hverandre ganske bra. Hva tror du det er?

– Det er veldig morsomt at du sier. For det er sånn jeg opplever det. Men jeg vet jo ikke hva han vil si om det samme. Om så får det være enveis-love, haha. Mer seriøst: Det var veldig morsomt å få lage denne skiva sammen med Kjartan. Det har vært en lek.

Ikke at alt annet han har gjort tidligere ikke har vært lekende lett. Men slutten på trilogien omtaler han som tung. Det var tre album på fem år. Denne gangen har han brukt fire år fra forrige skive. Med en diktsamling, spoken word-turné og teaterstykke imellom, riktignok. Albumene er likevel tidsregningen.

– Mitt indre tempo er tydeligvis olympisk. Sånn har jeg tenkt det. For det må jo være en grunn til at de lekene bare er hvert fjerde år. Det er en slags naturlig rytme. Jeg har ikke lyst til å drive med slit. Slagordet kan være «Meir leik, mindre slit, takk». For selv om jeg vet at «Heim for å døy» ble en veldig bra plate, var den slitsom.

De fleste vil jo høre disse nye låtene i lys av dagens situasjon. Hvordan oppleves det?

– Det er veldig rart. Ta noe så trivielt som å lage en vise om at du fisker, men ikke får fisk …

Jeg syntes det egentlig var litt deilig. Det virket som noe normalt.

– Det er godt å høre. For det speiler jo mitt liv, og Norge, de siste to årene. Fram til i januar, februar, da vi satte punktum og sendte skiva til trykk. Det betyr jo at mange kanskje har hatt et godt liv her. «Frisøren i sentrum» passer jo for øvrig jævlig bra nå, hehe. Jeg kom bare på at frisøren driver og gjør andre fin. Det er en bra greie, altså. Frisøren tar litt betalt for det selvsagt. Men det å gjøre andre fine er vel noe vi burde strekke oss etter, flere av oss.

«Øvre-Ål Toneakademi» gir lytteren, i likhet med Bjellas øvrige utgivelser og tekster, innblikk i et stedsbasert fiksjonsunivers. Sånn i tillegg til en sedvanlig låt om selve skriveprosessen, der han denne gangen beskriver hvor godt det er når ny musikk kommer. Den som er underveis og ny for ham selv, bandet og etter hvert publikum. Alltid med et øre for stedet han kommer fra, og holder hus i. På samme måte som «Toneakademiet» er tenkt som et hjem for låtene. Dette er heimstaddiktning. Og det er, som han sier det selv, ikke noe feil med det.

– Alt er mitt. Det er mine formuleringer, mine redaksjonelle valg. Samtidig er det jo noe helt annet. Det var fint å ha et fiktivt navn som samlet låtene. Fiksjon gjør jo virkeligheten bare enda mer virkelig. Det er det lokale som er universet. Det er viktigere enn noen gang å prøve å skape en storhet der vi bor. Du må tenke at livet er der du er. Heimstaddiktningen er et forsvar for å se det nære livet.

Det er ofte en egen tone i tekstene dine. Hva hører du etter når du skriver?

– Jeg hører på magefølelsen. Og så har jeg i det siste hørt på Cezinando. Jeg tror han er genial. Han er veldig inspirerende. Ellers er jeg litt påvirket av det døtrene mine hører på: Selena Gomez og Billie Eilish. Da vi gjorde singelen «Mitt namn er Stein» hørte jeg mye på Glen Campbell. På arrangementene har vi forsøkt å strekke oss etter noe melodiøst og kraftfullt. Det er ikke spart på noe. Det er stryk, blås, koring og en bass som vandrer veldig. Og så har jeg en spilleliste som heter «neste skive».

Bjella tar opp telefonen igjen, blar rutinert kjapt over skjermen, og ut av den spinkle høyttaleren kommer det klassisk fado fra Mariza, låten «Primavera».

– Du kan høre at dette er noe, sier han.

– Jeg hører på god musikk. Jeg leser. Jeg hører noe som blir sagt, noe som det er verdt å skrive ned. Og jeg har nok hentet mer i litteratur enn jeg liker å si høyt. Jeg har ikke stjålet, eller jo, det har jeg sikkert …

Digresjonen som følger handler om den italienske 90-tallsfilmen «Postmannen» som blant annet kretser rundt den chilenske poeten Pablo Neruda, en film som for øvrig har inspirert et av hans vers. Han leser det høyt. Bunnlinjen er en tanke om å bli elsket av kvinner for sin kunst. Derfra sklir samtalen over til en annen sang i samme fado-moll-leie, hans gamle hitsingel «Romantikken gjer meg sjuk». Han begynner å nynne, og så hører vi etter på teksten, på nytt.

– Det var sosial distansering, det. Det eneste som virka er stor, stor avstand. Jeg forutså hvordan det skulle bli, hehe. Så du kan si jeg har laga sanger om og for denne tiden her. Den, og trøstesangen til alle som har skamklipt seg selv eller sine nærmeste.

Gode Bjel­las bit­ter­søte blues

Stein Torleif Bjella

Stein Torleif Bjella

«Øvre-Ål Toneakademi»

Heime med hund

Av Eirik Blegeberg

Sjølve innegubben; han som ser smerten i hvitøyet og viser verden, også utover Øvre-Ål, hvem som bor bak bilratt og lukkede gardiner og hva de baler med når deres indre monologer går sin mekaniske gang, med en kjærlighet og et tankeliv som ikke er noen spøk, med en romantikk som gjør dem sjuke med mindre de er jordsjuke fra før av, med skitt fiske og med frisøren i sentrum. Om disse karakterene er gode på bunn? Neppe og sannsynligvis. Uansett er de folk, Bjellas folk, og han skriver om dem som ingen andre.

«Han er aldri bedre og blåere og sannere enn på «Mitt namn er Stein».»

Men skiller den nye Øvre-Ål-plata seg nevneverdig fra sine fire forgjengere? Tja, muligens i feel. Forenkla kan vi vel si det slik: Trilogien, den makeløse trilogien Bjella begynte solokarrieren med (2009-2013), er hans vonde viser, mens «Gode Liv» (2016), hans eneste ikke produsert av Kjartan Kristiansen, representerer en mer dempa, ekspansiv rock. «Øvre-Ål Toneakademi» tar med seg tre av de eksepsjonelle musikerne fra sist – etter hvert fast trommis Kenneth Kapstad, alltid fast bassist Eirik Øien og alltid fast, oppfinnsom gitarist (med mer) Geir Sundstøl. Sammen med Kristiansen og Christer Knutsen legger de litt mer blues i spora, krydra av lekent mannskor (hei til Hjerteslag-Robert) og en diskré Kapstad som ter seg som en tøyla villhest, tidvis ganske funky, egentlig.

Her synger ikke bare Roy Orbison for de ensomme – han gråter for dem, gjennom bilstereoen, slik det uttrykkes av en hes, følsomt forknytt vokalist på den perfekt titulerte «Følsom person blues», der han kjem for å si / at e kan fortsatt bli / the only one. Bjella gjør Paus på hallingmål med hell på «Fødd på eit fjell», kanaliserer Lillebjørn med Hot Club på «Sundre city», serverer den rotnorske åpningslinja skull ha budd tett på ekvator, og er generelt i slag. Men aldri bedre, blåere og sannere enn på «Mitt namn er Stein», som nesten rimer på i nakkegropa di fann eg min heim, og som dessverre er eneste kutt fra aller øverste Bjella-hylle, den med «Blomen», «Halde maska», «Jordsjuk» og «Heidersmenn».

Refrenget i «Frisøren i sentrum» får et nei herfra, «E likte deg» er for seig, «Fiskesangen» for treig – og de kommer etter hverandre, mot slutten. Så heldigvis kommer «Fortapt spelemann» etter dem igjen – den er nemlig verdt å vente på, ikke for tung, husker å være ung og tar lytteren med sjarm. En snedig en.

Du kan bla til neste sideBla med piltastene