I sitt innlegg i Klassekampen 21. april, skriver Marirosa Seu Stokkmo at mine innlegg om hushjelpenes rolle i italiensk eldreomsorg har vært preget av «unøyaktighet». Det er ikke tilfelle. Min informasjon om ‘badanti’ eller hushjelper/husassistenter i Italia er hentet fra det italienske statistikkbyrået Istat. De viser at de fleste av dem som jobber med eldreomsorg i italienske hjem er kvinner fra Romania. På andre plass kommer innvandrere fra Polen og på tredjeplass fra Ukraina. Antall registrerte badanti er litt over 850.000 i 2020, ifølge Italias institutt for pensjon (INPS). 70 prosent av dem er innvandrere, og 88 prosent er kvinner. Det er antatt at det er over to millioner badanti i Italia, og at rundt 1,2 millioner er ikke-registrerte omsorgsarbeidere.
En kontekst for alt, Braanen
I Klassekampen foregår det ofte en utrettelig kamp mot den gjeldende samfunnsordenen. Men i dagens situasjon ser denne kampen ut til å ha økt i styrke. Ett eksempel er Bjørgulv Braanens kommentar 14. april. Premisset ser ut til å være at det er nå det gjelder. Endelig får vi en krise som beviser at markedet må settes til side. Men la oss se litt på argumentene som trekkes frem.«Ikke kast bort en god krise», skriver han. Før han peker på at det ikke er en «naturlov at det er høyresida som vinner fram i krisetider». Vanskelig å være uenig i. Men så begynner han å mimre omkring Roosevelts New Deal og hvor fantastisk det hele var. Det er helt riktig at det førte til økt regulering av økonomien, særlig bankene – og jeg mener at reguleringer er fornuftig og at en stor velferdsstat er et gode. Men å dra New Deal frem som et bevis på at staten er bedre enn markedet til å ta vare på mannen i gata, slik Braanen ser ut til å gjøre, blir misvisende. For var egentlig politikken så vellykket?