I februar i år ble den 56. internasjonale sikkerhetskonferansen avholdt i München – med det eiendommelige temaet «vestløshet».

Den årlige sikkerhetskonferansen har blitt den viktigste plattformen for utveksling av tanker om global sikkerhetspolitikk. Her diskuterer og debatterer statsledere, politikere, embetsmenn, internasjonale organisasjoner og diverse militære og sikkerhetspolitiske beslutningstakere dagens og framtidas sikkerhetsutfordringer.

Asia og Kina omfattes vanligvis ikke av de største europeiske sikkerhetsutfordringene. Likevel dominerte spørsmål som Kinas framgang, Huaweis 5G-teknologi, forholdet mellom Kina og Russland og landets raske militære modernisering årets konferanse.

Selv om den ble avsluttet med lite konsensus om at Vesten faktisk forvitrer, vil konferansen bli husket som et sentralt øyeblikk i konfrontasjonen mellom Kina og USA karakterisert gjennom en ordkrig.

Konferansen førte til en sterkere konkretisering av bruddlinjene innenfor Europa og mellom myndigheter og næringsliv. Ett eksempel var en meningsutveksling mellom de amerikanske Demokratenes leder i Representantenes hus, Nancy Pelosi, og en høytstående kinesisk diplomat, Fu Ying.

Pelosi hevdet at «Huawei-saken dreier seg om både nasjonens sikkerhet, økonomi og verdier». Hun beskrev Huawei som «Beijings digitale enevelde». Ifølge hennes politisk korrekte logikk dreier en eventuell bruk av Huaweis 5G-produkter seg om «å velge enevelde framfor demokrati på informasjonsmotorveien». Pelosi sammenlignet også bruk av Huaweis 5G-teknologi med å «gi enhver forbruker i disse landene tilgang til statspolitiet».

Fu Ying avviste Demokrat-lederens demonisering av Huaweis 5G-teknologi som den kinesiske regjeringens «trojanske hest» med en tankevekkende kommentar:

«Siden reformene begynte i Kina for 40 år siden, har landet tatt i bruk mye vestlig teknologi […] Kina har likevel klart å opprettholde sitt politiske system. Staten blir ikke truet av denne teknologien […] Hvordan kan Huaweis 5G-teknologi true det politiske systemet i Vesten? Mener dere virkelig at det demokratiske systemet er så skjørt at det kan skades av en høyteknologibedrift?» (Fu Ying, South China Morning Post, 16. februar 2020)

Ved Nato-toppmøtet i desember 2019 var de alliertes statsoverhoder og regjeringsledere samlet i London for å markere alliansens 70-årsjubileum.

«Vi erkjenner at Kinas økte innflytelse og internasjonale politikk innebærer både muligheter og utfordringer som vi må se på sammen som en allianse», heter det i slutterklæringen herfra.

Dette var første gang i Natos historie at toppmøtet satte Kina som egen sak på dagsordenen og beskrev landet i sin felleserklæring. Det er mulig at et såpass umotivert utsagn skyldes et kompromiss mellom enkelte europeiske land og USA. Det som er interessant, er hvorfor Kina skulle være en grunn til samhold i forsvarsalliansen.

«Det som er interessant, er hvorfor Kina skulle være grunn til samhold i forsvarsalliansen»

«Vestløshet» er et nytt begrep. Det uttrykker et økende fenomen: at Vesten har blitt utrygg på sine «allmenngjorte» verdier og trossystemer i en stadig mer globalisert og polarisert verden.

Dermed prøver de å tenke nytt om hva som får nasjoner til å utvikle seg og om en rekke gjensidige avhengighetsforhold. Helt siden Napoleon advarte verden om at det beste var å ikke vekke den «sovende kjempen», har Kina vært kilde til både fascinasjon og muligheter, samt til usikkerhet og bekymring for den eksisterende vestligdominerte verdensordenen.

Innebærer «vestløshet»«nervøsitet»?

Slik jeg ser det, peker rastløsheten mot «kinasyndromet». Et symptom som kan karakteriseres som en blanding av angst, hysteri og demonisering. I de siste tiårene har enten fascinasjon eller irritasjon over Kina påvirket Vestens forskning og journalistikk, med store meningssvingninger og alt fra overdreven anerkjennelse og ukvalifisert optimisme til ubegrunnet motvilje og dyp pessimisme.

Vi må erkjenne at Kinas framgang og innflytelse på resten av verden er det som skaper det nye begrepet «vestløshet». Begrepet blir også en utfordring for de vestlige landene, som må lære seg å konseptualisere, analysere og håndtere Kinas framgang, globale påvirkning og den stadig mer polariserte verdensordenen utenfor de rammene som Vesten historisk og kulturelt sett kjenner og er komfortabel med.

Hvordan skal Europa møte utfordringene som ligger foran dem?

Jeg tror store deler av svaret er å finne i talen som den norske utenriksministeren Ine Eriksen Søreide holdt under Atlanterhavskomiteens sikkerhetskonferanse på Leangkollen utenfor Oslo tidlig i februar 2020.

Denne sikkerhetskonferansen har vært avholdt helt siden 1965. Tittelen på årets var «Utfordringen med Kina: hvordan gjenopprette et transatlantisk sikkerhetslandskap». Det er da ingen overraskelse at Kinas økte innflytelse på den globale arenaen ble diskutert sammen med hvilken effekt dette kan ha for verdensordenen.

I åpningstalen sa utenriksminister Ine Eriksen Søreide:

«Vi bør ikke overvurdere Kinas innflytelse på det transatlantiske samarbeidet. Men vi bør heller ikke undervurdere den innflytelsen de har på internasjonal fred og sikkerhet. Maktskifter bringer med seg både muligheter og utfordringer […] I tråd med sin størrelse og makt vil Kina søke å forme internasjonale normer og institusjoner i sitt bilde, på samme måte som andre stormakter før dem. Som et resultat av landets økonomi, størrelse, militærmakt og teknologi vil de fortsette å utvikle seg som en viktig utfordrer av USA og Vestens makt […] Disse og en rekke andre eksempler viser fordelene ved sameksistens og samarbeid med voksende stormakter. Konkurranse, uenighet, samt enkelte konflikter, vil være uunngåelig. Men jeg tror fullt og fast på at årvåkenhet og deltakelse innenfor en sterk multilateral ramme vil være svaret. Frihetsbegrensning, konfrontasjon og manglende kontakt er ikke det.»

En slik balansert og grundig forståelse gir grunn til oppmuntring. Hvis Europa kan lytte til et slikt tankesett, kan frykten for vestlig forvitring vise seg å være basert på feil grunnlag.