2019 og 2020 har vært de store perspektivskiftenes år. Vi leser annerledes, nå som metoo har vart en stund. I Morgenbladet 14. februar skriver Toril Moi om hvordan hun oppdaget andre sider ved Agnar Mykle og Jens Bjørneboe ved å lese dem om igjen nylig. Ubehaget i å oppdage at såkalt radikal litteratur skikkelig ikke er skrevet med deg som den tenkte idealleser, kan være nyttig for å se hva vi som kultur tar for gitt.
Jeg får ikke bildet av John F. Kennedy med rumpa i været på operasjonsbordet ut av hodet. Men hører det hjemme i historiebøkene?
Maktens kropp i nytt lys
Med andre ord