Regjeringen fikk ikke gjennomslag for sitt forslag til kriselov, etter en kort, men intens debatt, der særlig det juridiske miljøet presset på for å få avgrenset loven betydelig i forhold til det som var utgangspunktet. Den sentrale innvendingen fra både et rettslig og politisk perspektiv var at maktfordelingen mellom den lovgivende og den utøvende makt ble forrykket, til vesentlig fordel for den utøvende. Ettersom forslaget manglet viktige skranker for hva regjeringen kunne gjøre, ville regjeringen langt på vei blitt landets lovgivende forsamling – og noe slikt åpnet Grunnloven trolig ikke for.