Den såkalte bolivarianske revolusjonen i Venezuela ble for 15 år siden fremmet som et eksempel på sosialisme for det 21. århundre. Fremdeles omtales den sittende regjeringen under Nicolás Maduro jevnlig som «sosialistisk». Men Venezuela er midt i en overgang til en autoritær, desentralisert og voldelig form for kapitalisme. Den kommer ikke til å løse problemene, men burde endre debatten vi har om Venezuela.

Bilder av tomme supermarkedshyller og overskrifter om dopapirmangel og inflasjon har lenge preget nyhetene fra Venezuela – landet som en gang var Latin-Amerikas rikeste, og som fremdeles har verdens største kjente oljereserver.

Situasjonen er forklart med en «sosialistisk politikk» med statlig kontroll av bedrifter, pris- og valutakontroller og skyhøye statlige utgifter. Utgiftene oversteg til og med de enorme oljeinntektene. Lån dekket underskuddet, og da de skulle betales, satte staten i gang pengepressen. Resultatet var produksjonskollaps og hyperinflasjon, og etter hvert fattigdomseksplosjon og humanitær krise. Over 4,5 millioner venezuelanere har forlatt landet.

I dag ser varehyllene ganske annerledes ut. I de mer velstående områdene øst i Caracas blomstrer den såkalte Nutella-økonomien. Der fylles kliss nye butikker med varer importert fra hele verden. Mye importeres direkte fra USA, men til og med norskpakket «Laks i porsjonsstykker» fra Stranda på Sunnmøre er å finne i frysediskene, som var tomme for bare to år siden. Tendensen sammenlignes med Nutella, fordi det symboliserer både det som er litt luksus og amerikansk, men som har lite med hverdagen til den jevne venezuelaner å gjøre.

Glitrende nye kontorbygg spretter opp fortere enn kinesiske sykehus. Også de uformelle markedene i fattigere nabolag fylles med varer fra Colombia, Brasil, Mexico, Tyrkia, Syria og mange andre land. Den nasjonale matvareindustrien får også importert innsatsvarer, og folk kan igjen kjøpe det vanlige maismelet til sine daglige arepas (maisbrød). Noe prises i lokal valuta, men alt kan betales i dollar.

Forklaringen på endringene er at Nicolás Maduros regjering har gjennomført en sjokkterapi som ikke engang de mest ihuga nyliberale økonomene i IMF ville turt å foreslå. Reformene begynte i august 2018 da den nasjonale myntenheten, Bolivar, ble erstattet med «Den suverene Bolivar», og man lovet å kutte ned på offentlige utgifter for å styrke tilliten til den nye valutaen. Da var allerede offentlige utgifter redusert med over 90 prosent fra 2017. Siden har utgiftene fortsatt å stupe, godt hjulpet av at minimumslønnen for rundt fire millioner statsansatte er redusert til rundt fem dollar i måneden.

Neste skritt i strukturtilpasningen var opphevelse av valuta- og priskontroller. Dollaren som Maduro tidligere karakteriserte som Yankee-imperialismens instrument, ble nå ønsket velkommen, og i dag foregår 60 prosent av alt kjøp og salg i dollar.

«I alle deler av landet er væpnet pengeutpressing dagligdags for de fleste bedrifter»

Samtidig ble kryptovalutaen «Petro» lansert. I dag regnes den først og fremst å være en måleenhet og ikke et betalingsmiddel. I motsetning til verdien av den «Suverene Bolivaren», holdes Petroen stabil. Det betyr blant annet at mens verdien av folks lønninger betalt i Bolivar fortsetter å rase nedover, kan staten holde prisen på de få tjenestene folk betaler for (som for eksempel pass) stabil.

Men det stoppet ikkeder. I 2019 begynte man å privatisere offentlige bedrifter, deriblant hotell og supermarkeder. Nå utredes en delprivatisering av oljeselskapet PDVSA. Samtidig innførte man midlertidig fjerning av toll for å sikre varer i hyllene. Importvarene er først og fremst tilgjengelig for den halvparten av befolkningen som har tilgang på dollar. Den andre halvparten overlever på matvarehjelp fra staten og ulike uformelle småaktiviteter. Matvarehjelp-programmet Clap sikrer folk et minimum av karbohydrater og fett, men skaper også politisk avhengighet og tvungen lojalitet og leveres med ujevne mellomrom, avhengig av bosted.

Det som har motivert hestekuren, er kombinasjonen av sanksjoner og press fra en ny regjeringslojal næringslivselite. I august 2017 innførte USA sanksjoner som hindrer myndighetene i å ta opp lån på regulære finansmarkeder, og i 2019 kom forbudet mot å selge olje og gull til USA. Fra august i fjor kan alle banker eller selskaper som handler med Venezuela bli utsatt for sanksjoner. Selv om sanksjonene i prinsippet ikke er rettet mot næringslivet eller privatpersoner uten tilknytning til regimet, blir næringslivet utestengt fra markeder og kreditt fordi banker og selskaper i utlandet frykter å bli rammet av sanksjoner om de har noe med Venezuela å gjøre.

De fleste bedrifter har også på et eller annet tidspunkt hatt et leverandørforhold til den venezuelanske staten, og er dermed utsatt for sanksjoner. Den siste runden med sanksjoner retter seg mot underselskaper av russiske Rosneft, som har stått for eksporten av venezuelansk olje etter at oljesanksjonene ble innført. Nå stenges også det vinduet.

Sanksjonene har nær tatt knekken på Venezuelas tradisjonelle næringsliv, som fra før slet med hyperinflasjon og politisk motiverte angrep fra staten. Men det har også gått hardt ut over nye bedrifter etablert av grupper med tilknytning til Maduro-regjeringen. Noen av disse bedriftene er styrt av militære, andre av sivile med gode regjeringskontakter. Mye tyder på at det er denne nye eliten som har presset fram endringene. Regjeringen er stadig mer avhengig av de private aktørene, ikke minst i oljenæringen.

Effekten av det økonomiske frislippet er at deler av handelsnæringen har fått et pusterom, og at penger som tidligere ble sendt til utenlandske konti eller ble investert i Spania eller USA, nå blir brukt til nye bygg og virksomheter i Caracas' bedre strøk.

Det formelle bruttonasjonalproduktet (BNP) er redusert til en tredjedel av hva det var for ti år siden, og det fortsetter å minke. Men kombinasjonen av en elendig og politisert økonomisk politikk, inflasjon og sanksjoner, er at en stadig større del av økonomien er svart, og dermed ikke reflekteres i sentralbankens oversikt over BNP. Den mest pålitelige beregningen hittil viser at en tredjedel av Venezuelas valutainntekter kommer fra «uformelle» kilder, som smugling av bensin til Colombia, og narkotika andre veien. Resten kommer fra oljeproduksjonen og hjemsending av penger fra venezuelanere i utlandet. Mens oljeproduksjonen er redusert til en tredjedel av hva den var, har migrantenes bidrag mangedoblet seg i samme perioden.

Det er imidlertid langt ifra noen markedets «usynlige hånd» som regulerer den liberaliserte økonomien i fraværet av statlige institusjoner. Både varetilgang og distribusjon er i stor grad styrt av væpnede aktører. Militære aktører er eiere av nye selskaper innen særlig handels- og tjenestenæringen. De militære forsyner også uformelle markeder med varer som kommer fra smugling eller skulle gått til matvarehjelp eller statlige institusjoner. Men det er også en rekke andre væpnede grupper til stede som kontrollerer alt fra smugling av narkotika og bensin, til fordeling av den statlige matvarehjelpen Clap.

De regjeringstilknyttede gjengene, colectivos, styrer markedene i fattigere nabolag, særlig i byene. I grenseområdene mot Colombia kontrollerer militære aktører sammen med kolombiansk gerilja både lovlig og ulovlig handel, mens gruvevirksomheten i sør er styrt av gerilja og kriminelle gjenger fra Venezuela, Brasil og Colombia. I alle deler av landet er væpnet pengeutpressing dagligdags for de fleste bedrifter. Den som har våpen har makt, også økonomisk.

I årene som kommer kan vi vente oss en økende konkurranse mellom ulike deler av statens sikkerhetsstyrker, paramilitære og andre væpnede grupper om ulike deler av den krympende økonomien – og dermed også økende voldsbruk mellom dem.

Den debatten vi burde ha hatt om Venezuela er ikke hvorvidt utviklingen under Chavismen er et eksempel på sosialismens iboende fallitt, eller resultat av en «økonomisk krigføring». Vi burde ha tatt utgangspunkt i korrupsjonen og konsentrasjon av penger og makt som oljeavhengighet og militær dominans har skapt i et århundre, og debattert hva slags institusjoner og utviklingspolitikk som best kunne motvirke den.

Chavismen feilet brutalt på disse punktene, og forverret den venezuelanske arvesynden. Men heller ikke frislipp av privat kapitalisme vil forberede situasjonen om ikke institusjoner som kan skape en balanse mellom ulike statsmakter, og mellom de som har politisk, økonomisk og voldsmakt, er på plass. Det gjelder både om en liberalisering skjer i regi av regjeringen som i dag, eller i regi av opposisjonen i en tenkt fremtid. For å få noe slikt på plass, må man først komme til en politisk avtale.

Etter at det norskstøttede dialogforsøket mellom opposisjonen og regjeringen brøt sammen i sommer, er det lite utsikter til det. Den USA-støttede opposisjonen har heller ikke klart å frariste Maduro-regjeringen politisk makt på annet vis. Det som har skjedd er snarere at regjeringen styrket sin politiske kontroll, med støtte av blant annet Russland, Tyrkia og Iran, mens økonomien er overlatt markedet og våpenmakta.

Med et nytt oljeprisfall som følge av priskrig mellom Russland og Saudi-Arabia og koronaviruset, vil den økonomiske situasjonen i Venezuela ytterligere forverres. I månedene som kommer kan regjeringen likevel få kontroll over den hittil opposisjonskontrollerte nasjonalforsamlingen. Om det fører til en midlertidig stabilisering, kan det være et forvarsel om hva vi kommer til å se også andre steder i verden: en kapitalisme for det 21. århundre, der rettsstat og institusjoner er ofret i profitten og maktpolitikkens navn.