De siste tiårene har kunstøkonomien vært rigget på en måte som oppmuntrer til å kassere inn kortsiktige gevinster. Det hviler på et syn på billedkunst som en forbruksvare, der enorme ressurser knyttes opp til distribusjon og konsumpsjon.

Dimensjoner som overraskelse, øyeblikkets fascinasjon og forbruk fortrenger varighet, kontinuitet og kunnskap. Et stadig mer omfattende internasjonalt system av kunstmesser og biennaler, har bidratt til å skyve billedkunsten i retning av å bli et festivalanliggende.

Fra politisk hold fremstår det som en ønsket utvikling at alle deler av kunstsystemet optimaliserer sitt potensial for inntjening, gjerne i samarbeid med private aktører. Sentrale kulturpolitikere har lenge signalisert at de verken har vilje til, eller ser det som ønskelig, at offentlige midler alene skal utgjøre finansieringsgrunnlaget for yrkesgrupper i kunstsektoren.

I de til dels hissige diskusjonene om hvor viktig det er at kunstinstitusjonene henter privat kapital, blir det sjelden gjort et skille mellom den event-rettede delen av virksomheten og den delen av virksomhet som er konsentrert om det langsomme arbeidet med å bygge opp, forske på og formidle kunstsamlinger. Men det er et vesentlig skille, og et som bør ha betydning for prioritering av hvor de offentlige midlene går.

De største aktørene i den delen av kunstfeltet som inngår i opplevelsesøkonomien, representerer en kortsynt politikk som driver rovdrift på ressurser. Tenk bare på hva dette systemet krever av forbruk i produksjon, logistikk, reisevirksomhet og faglige ressurser. Navet er den internasjonale kunsthandelen, med gigantiske kunstgallerier. Ofte har de en betydelig bedre økonomi enn kunstmuseene.

Denne delen av kunstfeltet konsentrerer seg om samtidskunst, aktuelle temaer og berømte historiske skikkelser som fortsatt vekker interesse. Gjennom oppmerksomheten den tiltrekker seg, har denne delen av kunstfeltet lenge fremstått som mest dynamisk, engasjerende og spennende.

Men det er ikke nødvendigvis denne delen av systemet som er mest bærekraftig på sikt. Når kriser rammer, er denne del av kunstsystemet ekstremt sårbar – noe som potensielt rammer kunstnere og den store gruppen av frilansere sterkt.

Kunst som begivenhet er knyttet til en ressurskrevende oppmerksomhetskultur. En bedre balanse mellom denne delen av kunstsystemet og nettverket av lokalt forankrede institusjoner er ønskelig dersom kunstsystemet skal være bærekraftig på sikt. Sistnevnte er mer opptatt av å oppmuntre, støtte og formidle kunst mot lokale markeder, og det er tross alt på det nivået det meste av kunst blir produsert og sirkulert.

Det bør stilles større krav til bærekraft i alle ledd, også i kunsten. Det gjelder alt fra finansiering, materialer, produksjon, distribusjon, samling, bevaring, forskning og formidling.

Går vi gjennom alle deler av kunstsystemet, blir vi oppmerksom på kompleksiteten. Fortsatt er det de som sverger til myten om at kunstnerisk kvalitet er noe som er betinget av talent og et godt blikk. Det er et synspunkt som kan karakteriseres som en form for biologisk betinget determinisme.

Man behøver knapt å ha lest en linje av den franske sosiologen Pierre Bourdieu for å fatte at det også i kunstverdenen er sammenheng mellom smak, økonomi, politikk og sosiale skiller.

Gode evner kommer godt med, men kompleksiteten i kunstsystemet krever spesialisering over et rikt register av fag og ulike kompetanseområder. Umiddelbar og spontan begeistring kan like gjerne øses utover banale provokasjoner og tomme gester, som det reelt nye og eksperimentelle.

Bærekraftig kunstnerisk produksjon og formidling dreier seg også om å bygge kunnskap og erfaring. Det krever langsomme prosesser med hensyn til oppbygging av kompetanse i alle ledd av et system.

Det trengs et kritisk blikk på de betingelser som er lagt i rammen for den kunstneriske produksjonen og formidlingen av den.

Det krever at det legges betydelige ressurser i de institusjonene som best kan ivareta et distansert og uhildet blikk på virksomheten: kritikken, undervisningen og forskningen. Det er ikke slik at kunstnere, kritikere og forskere står i et motsetningsforhold. Tvert imot lever de i et gjensidig avhengighetsforhold.

Mens dette skrives, strømmer det på med beskjeder om utsatte og avlyste galleriutstillinger og stengte museer. Abstinensen for kunstavhengige kan lindres gjennom å besøke hjemmesider for gallerier, auksjonshus og museer, med digitalmuseum.no.

Hvis interessen for samtidskunst er begrenset og man har lyst å bli bedre kjent med historien, ligger det meste av det som er skrevet om norsk kunsthistorie, samt mengder av kataloger, tilgjengelig ved et tastetrykk på bokhylla.no – helt gratis. Begge disse prosjektene bør styrkes gjennom økt satsing på formidling.

Få enkeltprosjekter har tatt lengre tid, og krevd samordning av flere ressurser, enn digitaliseringen av museumssamlinger, arkiver og biblioteker. Det peker på at det ikke nødvendigvis er de mest spektakulære hendelsene i kunstfeltet som er de viktigste og mest bærekraftige over tid.