Virkelig, Ottar?

Jeg savner det klingende rene dikt

som lekende strøk mine strenger.

Om livet, om smerte, om drømmer og slikt,

men hører det sjelden nå lenger.

Først sørget jeg lenge, som lyrer flest,

da rimet ble dømt under målet.

Og bittert jeg gråt da en skrantende rest

av rytmen ble kastet på bålet.

Jeg kan ikke lenger stå last og brast

og troskap til linjene sverge.

Når roten og foten går rundt og i kast,

mens budskapet prøver å holde seg fast.

Men drukner som rop imot berget.

Men kanskje, en dag, står et gammelt savn

for verden og meg, her jeg henger.

Og verset og strofen som bærer mitt navn

skal røre ved sovende strenger.

8.mars er en festdag. En dag hvor likestilling og like muligheter for alle feires og inspirerer til å kjempe frihetskampen videre. Likevel blir vi med meninger som avviker fra den venstrevridde kvinnebevegelsen ekskludert og angrepet, både fysisk og i medier – nå sist av Kvinnegruppa Ottar i Klassekampen 12. mars.

Allerede på parolemøtet i vinter ble vi i Unge Venstre latterliggjort for vår deltakelse, kalt patetiske for vårt engasjement, og fortalt at «vi skal ikke prøve oss på arbeiderbevegelsens og venstresidens dag». Det ble gjort klart at våre feminister ikke var velkommen. Komitéen vurderer også å endre vedtektene sine til å prioritere «kvinneorganisasjoner» over andre meninger. Dette er høyst udemokratisk.

Det er også kritikkverdig at 8.mars-komitéen ekskluderer de som definerer seg som menn fra stemmerett på sine møter. Den moderne likestillingen handler om å likestille alle kjønn, ikke om å trykke ned menn for å løfte kvinner.

«Er dette kvinnekampen vi skal gi videre til neste generasjon?»

På selve 8. mars stilte vi kvinnesterke opp for likestilling. Både vi og sexarbeidernes interesseorganisasjon Pion opplevde imidlertid å bli angrepet av kvinner som rev i stykker plakatene våre og skrek til oss. Det er paradoksalt at på en dag hvor man roper «sterkere sammen», blir meningsmotstandere angrepet. Det er ikke feminisme, det er ikke samarbeid, og det er ikke å bygge hverandre opp. Det er trist at vi må vegre oss for å kjempe i likestillingskampen, i frykt for direkte farlige opplevelser på en dag som skal handle om fellesskap.

Meningsmangfold i den felles kampen for likestilling er vakkert og helt nødvendig. Vi i Venstre og Unge Venstre, med flere menneskerettighetsorganisasjoner, i tillegg til sexarbeiderene selv, vet at sexkjøpsloven og hallikparagrafen gjør livet til sexarbeidere farlig. Vi er fullt klar over at noen er uenig med oss, men vi ødelegger ikke deres budskap likevel.

Hvordan forventer vi at andre skal være med i kampen for likestilling, når vi er så opptatt av å bryte hverandre ned? Er dette kvinnekampen vi skal gi videre til neste generasjon? Kjære kvinnegruppa Ottar, vi gir oss ikke. Vi sees på parolemøtet neste år.

Bibliotekdirektøren for Deichman i Oslo, Knut Skansen, tillater leder for Stopp islamiseringen av Norge (Sian), Lars Thorsen, å holde foredrag på Deichman Majorstua. Sian hetser islam og muslimer i Norge som samfunnsfiende nummer én. Hvorfor tillater direktøren spredning av hatefulle ytringer på biblioteket?

Hovedargumentet er at alle skal kunne bruke ytringsfriheten til å ytre seg på biblioteket. Men Skansens begrunnelse er i beste fall uopplyst, da han ignorerer dommen i Oslo tingrett mot Thorsen fra 2019. Sians leder ble dømt for hatefulle, rasistiske og diskriminerende ytringer mot islam og muslimer, og i sin dom konkluderte tingretten at «grovheten av ytringene medfører at vilkårene i straffeloven § 185 er oppfylt, og ytringene ikke er vernet av ytringsfriheten. Ytringene er etter dette straffbare». Han ble derfor dømt til 30 dager betinget fengsel med prøvetid i to år og en bot på 20.000 kroner.

På et lukket møte på Deichman Majorstua skal Thorsen ifølge arrangementsinformasjonen på Facebook fortelle om «hekseprosessen mot ham» etter at han ble domfelt. Slik skal han spre hatefulle ytringer til sympatisører for å renvaske seg, uten å risikere straff for brudd på straffelovens § 185 i prøvetiden.

Skansen unnskylder arrangementet med at Deichman ikke er arrangør, og at møtet er lukket. Underforstått: Skansen fraskriver seg ansvar. Men når møtet finner sted på Deichman, er både Thorsen og Sian «inne i varmen». For dem er det stor prestisje knyttet til å avholde møtet der. Ved å stille sine lokaler til disposisjon, tillater biblioteket spredning av hatefull propaganda som ekskluderer islam og muslimer. Dette er uforenlig med bibliotekets demokratiske og inkluderende idealer, og ødelegger publikums tillit til biblioteket.

Sian har dessuten gjort en taktisk rokering og fått Selvstendighetspartiet til å stå som arrangør, men det forandrer ikke at det er Sian som skal spre sin rasistiske propaganda på møtet.

Det er selvsagt ingen plikt for biblioteket til å leie ut møterom til spredning av ulovlige, hatefulle, diskriminerende og truende ytringer mot islam og muslimer. Det er absurd å måtte argumentere mot Deichmans ledelse om dette. Skansen vet at bibliotekene hele tiden gjør løpende vurderinger av hvilke arrangementer de vil leie ut til. Hans argument om «likebehandling» er retorisk, men ikke troverdig. Hvorfor vil han «likebehandle» en kriminell aktør som Thorsen? Skansen skriver Deichman inn i en stygg historisk tradisjon i Norge ved å gi møtelokaler og ytringsfrihet til spredning av slike ytringer.

Å bevare biblioteket fritt for hatytringer er et verdivalg. Det kan ikke reduseres til et rent juridisk eller administrativt spørsmål, overlatt til en overordnet å avgjøre. Brukere, ansatte og bibliotekledere må åpenbart kjempe for å bevare biblioteket fritt for hatefulle ytringer. Skansen bør lytte.

Deichman vil bidra til et samfunn hvor alle føler tilhørighet, eierskap og engasjement – for fellesskapet og eget liv, står det på deres nettside.

Direktør Skansen bør derfor ikke tillate Thorsen å spre hatefulle ytringer på biblioteket. Det er nødvendig for å gjenopprette tilliten mellom publikum og bibliotek, og for å vise hvor grensen går når det gjelder å bevare biblioteket som inkluderende møteplass.

Lyrens klagesang

Møteplass for hatytringer?