Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Virkelig, Ottar?

8.mars er en festdag. En dag hvor likestilling og like muligheter for alle feires og inspirerer til å kjempe frihetskampen videre. Likevel blir vi med meninger som avviker fra den venstrevridde kvinnebevegelsen ekskludert og angrepet, både fysisk og i medier – nå sist av Kvinnegruppa Ottar i Klassekampen 12. mars.

Allerede på parolemøtet i vinter ble vi i Unge Venstre latterliggjort for vår deltakelse, kalt patetiske for vårt engasjement, og fortalt at «vi skal ikke prøve oss på arbeiderbevegelsens og venstresidens dag». Det ble gjort klart at våre feminister ikke var velkommen. Komitéen vurderer også å endre vedtektene sine til å prioritere «kvinneorganisasjoner» over andre meninger. Dette er høyst udemokratisk.

Det er også kritikkverdig at 8.mars-komitéen ekskluderer de som definerer seg som menn fra stemmerett på sine møter. Den moderne likestillingen handler om å likestille alle kjønn, ikke om å trykke ned menn for å løfte kvinner.

«Er dette kvinnekampen vi skal gi videre til neste generasjon?»

På selve 8. mars stilte vi kvinnesterke opp for likestilling. Både vi og sexarbeidernes interesseorganisasjon Pion opplevde imidlertid å bli angrepet av kvinner som rev i stykker plakatene våre og skrek til oss. Det er paradoksalt at på en dag hvor man roper «sterkere sammen», blir meningsmotstandere angrepet. Det er ikke feminisme, det er ikke samarbeid, og det er ikke å bygge hverandre opp. Det er trist at vi må vegre oss for å kjempe i likestillingskampen, i frykt for direkte farlige opplevelser på en dag som skal handle om fellesskap.

Meningsmangfold i den felles kampen for likestilling er vakkert og helt nødvendig. Vi i Venstre og Unge Venstre, med flere menneskerettighetsorganisasjoner, i tillegg til sexarbeiderene selv, vet at sexkjøpsloven og hallikparagrafen gjør livet til sexarbeidere farlig. Vi er fullt klar over at noen er uenig med oss, men vi ødelegger ikke deres budskap likevel.

Hvordan forventer vi at andre skal være med i kampen for likestilling, når vi er så opptatt av å bryte hverandre ned? Er dette kvinnekampen vi skal gi videre til neste generasjon? Kjære kvinnegruppa Ottar, vi gir oss ikke. Vi sees på parolemøtet neste år.