Feil og uredelig fra Klassekampen

Du kan bla til neste sideBla med piltastene

9- mars får NHO-direktøren, DNB-sjefen og en bedriftseier stå uimotsagt i Klassekampen som vitner for påstanden om at formuesskatten er «svært urettferdig». Det er, med all respekt å melde, oppspinn. Rapporter har slått fast at formuende enkeltpersoner som må ta ut utbytte av firmaet eller låne penger i banken for å betale formuesskatt av sine verdier er et helt marginalt fenomen.

Det stemmer ikke at norske eiere rammes særskilt hardt av formuesskatt på sine formuer, men i andre land beskattes formue i mer i form av skatt på arv og eiendom. I snitt tok OECD-landene i 2018 inn 5,5 prosent av sine skatteinntekter fra slike skatter, mot 3,3 prosent i Norge. Da regjeringa innførte utsatt betaling av formuesskatt for selskaper som gikk med underskudd for et par år siden, var det bare noen titalls personer som søkte. Nå framføres dette på ny som et av de «handlekraftige» krisetiltakene fra regjeringa. Hver gang høyresida har framhevet en bedrift i media som sliter på grunn av formuesskatten, har det vist seg å være et PR-stunt.

Regjeringa har vært svært lydhøre for næringslivet, og kuttet skattenivået på formue, arv og selskapers overskudd med 16 milliarder siden 2013. Den eneste beviselige effekten er økende forskjeller. Rødt vil ha progressiv skatt på luksusarv, og formuesskatten bør gjøres mer progressiv og økes i toppen.

Tore Wæraas i NHO Arktis påstår at bedriftene «betaler gjerne skatt, men det må komme fra et overskudd». Men siden 2013 har selskapsskatten, som er skatt på nettopp bedrifter som går med overskudd, blitt kutta fra 28 til 22 prosent. Det er bare to år siden NHO lekte med tanken om å fjerne den helt. Jeg sier meg enig med Wæraas på et punkt, nemlig i at det «ikke er synd på de store gutta som har milliardformuer.» For én effekt formuesskatten faktisk har, er at det er den eneste skatten som hindrer at de rikeste blir nullskatteytere. Veksten for de på toppen er milevis høyere enn veksten i vanlige folks lønninger: Maktkonsentrasjonen er et problem fordi den lar en svært liten gruppe mennesker nærmest eneveldig kontrollere store deler av samfunnet. Vi trenger et oppgjør med regjeringas skattepolitikk for økende ulikhet.

Jeg ble oppringt av Klassekampens journalist 10. mars, der han stilte spørsmål om Oslo Selvstendighetspartiet (ShP) sitt planlagte arrangement 18. mars på Deichman Majorstuen, med tema «Demokrati og Ytringsfrihet». Jeg ble litt sjokkert da jeg så artikkelen, og spesielt overskriften. Noen direkte feil fikk jeg snakket med journalisten om på telefon, og jeg føler at dette var ærlige feil fra hans side. Likevel er det fortsatt et par ting som ikke er greit.

La oss begynne med at Vidar Evje, en kjent udemokratisk venstreekstremist, fikk lov til å fremsette grove injurierende påstander om mitt parti og dermed indirekte meg også. Dette skjedde uten at Klassekampen ga meg mulighet til å svare eller kommentere påstandene. I ettertid har jeg kontaktet Evje på e-post – for å gi han en gyllen mulighet til å forklare seg. Det er jo ikke en ukjent framgangsmåte at venstresiden ikke svarer for seg når de blir konfrontert med hva de har uttalt.

Det andre jeg reagerer på er overskriften: «Åpner for islamkritikk». Den gir et helt galt inntrykk. Det gis inntrykk av noe helt annet enn det som faktisk skulle foregå.Klassekampen burde være mer redelig enn som så. Det finnes ingenting i artikkelen som rettferdiggjør overskriften. Hverken partiet eller Lars Thorsen har på noen måte gitt uttrykk for at det skulle foregå islamkritikk på nevnte arrangement. Dette er rett og slett «fake news».

Men er det noe galt med Islamkritikk? Har Deichman nedlagt et forbud mot dette? Hadde noen reagert om det var et opplegg med Kristendomskritikk, eller er det slik at venstresiden mener at islam er så svakt at den må ha særskilt beskyttelse? Man kan lure, men en ansatt på Deichman gir oss pekepinn: «Rasistiske organisasjoner og personer som er dømt for grov integritetskrenkelse av muslimer, må ikke få innpass ved biblioteket», sier Torill Høimyr, leder for Fagforbundets lokallag.

Hva betyr integritetskrenkelse? Dette må jo være et nyord uten mening. Jeg fant ingen ordbok som kunne gi meg svar via Google. Eksempel på nytale? Hva slags type mennesker er det som bruker ord som sier intet, men høres alvorlig ut? Men Høimyr sier også muslimer og ikke personer. Om man hadde drevet med den mystiske handlingen integritetskrenkelse mot andre enn muslimer; hadde det kanskje vært greit for henne – kanskje mot annerledes tenkende?

Selvstendighetspartiet er tuftet på å gjenopprette grunnloven, og selvstendighet for Norge og nordmenn. Vi ønsker å ansvarliggjøre de som styrer landet mot avgrunn og ufred, med sine inhumane globalistiske idéer og bindinger på bekostning av folket. Vi vil ha Norge ut av EU-diktaturets overstyring, og vil tilbakeføre grunnlovens paragraf 100 til 1814-standard der den garanterte nordmenns ytringsfrihet. Vi vil ta utfordringen og seire i enhver debatt, med hvem som helst, når som helst – så lenge det er innen vårt interesseområde.

I 2013 var Maria Amelieen av hovedappellantene i Trondheim. Hun er en russisk forfatter og journalist, men aller mest kjent for å ha gitt såkalte papirløse et ansikt. I 2020 er det jeg, Lula Tekle, som står her og kjenner på den samme håpløsheten. Maria Ameli var en modig kvinne med en sterk vilje. Hun ville leve et fritt og normalt liv. Den samme kampen, men også det samme livsmotet, deler jeg og mange andre papirløse kvinner.

Jeg kom til Norge fra Eritrea i år 2000. Fra et land som fengsler regimekritikere og medborgere som utøver andre enn de fire anerkjente religionene. I Eritrea lever både kvinner og menn i konstant frykt og utrygghet.

Jeg kommer fra en kultur som undertrykker kvinner, mange menn ser på oss som deres eiendom. Kvinner i Eritrea er økonomisk avhengige av mannen.

Jeg flyktet fra undertrykkelse og politisk forfølgelse. Som såkalt papirløs i Norge kjenner jeg fremdeles frykt og utrygghet.

Som papirløs kvinne i Norge har jeg ingen rettigheter. Vi har ikke lov til å arbeide eller rett til fullverdig helsehjelp. Tidligere jobbet jeg i Oslo kommune og kunne leie et sted å bo. Men etter at myndighetene strammet inn rutinene i 2011 mistet jeg muligheten til å få skattekort og til å skaffe meg et betalt arbeid. Nå flytter jeg rundt fra sofa til sofa. Venner hjelper meg slik at jeg ikke trenger å sove på gata.

Jeg ble en usynlig kvinne, en av mange usynlige kvinner som lever på utsiden av det norske samfunnet. Vi lever uverdige liv midt i velferdsstaten, i et rikt land der kvinner er likestilte på de fleste områder.

«Jeg ble en usynlig kvinne, på utsiden av samfunnet.»

Antallet papirløse øker i store deler av verden. Kanskje er vi 3000 papirløse i Norge. Ingen har sikre tall. Å leve uten rettigheter gjør oss syke. Rett til helsehjelp og arbeid er en menneskerett.

Jeg vil ta vare på min egen helse og dermed kunne bidra i samfunnet. Uten arbeid er jeg hjelpeløs. Arbeid skaper trygghet og selvstendige kvinner.

I 2020 har jeg vært i Norge i 20 år. Hva har gitt meg styrke og håp i alle disse årene? Jeg får styrke fra folk som bryr seg, om meg og om andre mennesker.

Tidligere biskop Gunnar Stålsett har fortalt meg at det er hans kristne og moralske plikt å hjelpe et menneske i nød. Han ga meg lønnet arbeid, men også selvrespekten tilbake. For sitt engasjement risikerte han bot og fengsel. Jeg har mye å takke ham for.

Sammen med Gunnar Stålsett, Arne Viste og vår organisasjon for papirløse, Mennesker i Limbo, fikk vi Brosteinprisen for 2019. Prisen deles ut hvert år av Kirkens Bymisjon til en person eller sammenslutning som har markert seg i arbeidet mot nød og urettferdighet. Prisen betyr mye. For meg er det et bevis på at politisk arbeid og handling nytter. Gjennom samarbeidet med Stålsett og Viste, møte med politikere på Stortinget og intervjuer i medier, har jeg fått en stemme som høres. Den vil jeg bruke til å synliggjøre menneskeverdet.

Jeg oppfordrer alle, spesielt unge kvinner til å bruke sin stemme. Der hvor jeg kommer fra har ikke kvinner ytringsfrihet. La din stemme høres i samfunnet og i politiske diskusjoner, ved valg og i fellesskap med andre mennesker.

La de som ikke høres, få din stemme. Da styrker du også deg selv.

Oppspinn

Stemme til de papirløse