Etter «En due satt på en gren og funderte over tilværelsen» (2014) tenkte jeg at Roy Andersson kanskje hadde utspilt sin rolle som underfundig samfunnsrefser og tvisynt observatør av det skandinaviske sosialdemokratiets siste smuler. Her begynte formspråket, som i «Sanger fra andre etasje» (2000) og «Du levende» (2007) var så friskt og særegent, å ligne et fikst påfunn. Scenene, som alltid har vært fundert på trist, teatral stillstand, kommunikasjon som går i oppløsning og menneskelige henvendelser uten adressat, trakk ut i det aller lengste, uten noen særlig annen effekt enn skuldertrekk. Kanskje hadde Andersson spist seg mett på sin egen settekasse-estetikk. I sint, didaktisk ånd hadde han lenge angrepet nordisk selvgodhet og egoisme, men nå var det nesten noe selvgodt og til og med litt slurvete over regissørens egen stemme.