Den første utgaven av fortellingen om Tristan kom ut i 1900, redigert av den franske filologen Jospeh Bédier, som var på jakt etter Ur-romanen og kalte sin rekonstruksjon Estoire. Han argumenterte for at de keltisk-inspirerte folkelige versjonene må ha vært nærmere originalen, men brukte også de andre versjonene for å skape en helhetlig historie med indre koherens og logikk, etter hans egen kompetanse og smak.
Legendarisk gjenfortelling
I tillegg til to franske versjoner fra 1100-tallet finnes en rekke varienter av historien om Tristan og Isolde.
Den eldste kjente skriftlige versjonen av «Tristan og Isolde» ble skrevet på 1170-tallet i Paris, på samme tid som katedralen Notre-Dame ble påbegynt. Vi kjenner til to versjoner av historien fra denne perioden. Begge to ble skrevet i diktform, en av poeten Béroul og den andre av poeten Thomas d’Anglettere. Ingen av disse versjonene er kjent fra sine originale manuskripter, men finnes i fragmentert tilstand fra noe yngre avskrifter. Av Bérouls dikt har vi bare 4485 vers fra midten av historien, mens Thomas’ tekst er enda dårligere bevart og vi har til sammen rundt 3000 vers fra forskjellige manuskripter, som heldigvis inneholder andre historier om Tristan, som ikke er bevart i Bérouls versjon.