I fjor på denne tida skrev jeg i denne spalten en kronikk med tittel «Hvordan gjøre Bylarm som vestlending», der tematikken var nettopp det å bo i de perifere strøk, langt vekk fra Musikknorges navle, aka hovedstaden. Artikkelen pådro seg noen halvsure kommentarer under Bylarm 2019, der flere hovedstadsmusikkbransjefolk uttalte «jeg kjenner meg overhodet ikke igjen». Nei vel. Jeg argumenterte med at jo, slik var det, og siden jeg jo har bodd både innenfor og utenfor Ring 3 i min musikkbransjekarriere, så er min sannhet en sannhet å regne som sann.