Denne anmeldelsen er det egentlig bare trist å skrive. Jeg må være en av de ytterst få i Norge utenfor Mariken Halles umiddelbare vennekrets som eier to plakater av «Verden venter», hennes andre spillefilm. De har vært med på flyttefot tre ganger, tror jeg, og begynner å se frynsete ut, men de tegnede menneskene henger fortsatt over senga og er blitt en slags merkelig påminnelse om den høsten filmen kom ut. Alt det private skal jeg la ligge, men posisjonen til Halles filmverk i 2010-tallets norske filmindustri fortjener litt oppmerksomhet.