Det er en kjent klage blant lokale handelsmenn og -kvinner (pluss alle andre kjønn, woke-five!) at å fjerne parkering eller enkle kjøremuligheter er «bad for business». Hvis man strekker seg lenger tilbake i tid for å se på utviklingen fram til det nydelige, ikke-kollapsende samfunnet vi har nå, blir det tydelig at det heller er bilen som har hatt en negativ effekt på den lokale handelen, slik man kjenner den i huet sitt – med søte butikkvinduer, vennlig småprat og fravær av lysstoffrør. Lokalbutikkens død må selvfølgelig forstås som en del av en større, kapitalistisk og samholdsdemonterende utvikling – men bilen står tross alt sentralt i den, som en av verdens største industrier. Det finnes snart 0,7 personbiler per person over 18 år i Norge. Fortsetter vi i dette tempoet, er vi snart flere kjøretøy enn mennesker, som jo høyner sjansen for Mad Max-hverdag når permafrosten en vakker dag slipper ut planetfisen sin. Bilens plass i hverdagen blir enda mer overveldende hvis man begynner å trekke inn industrier som hadde vært mye mindre eller meningsløse uten bilens forflytningshegemoni: olje, steinindustri til veibygging, kjøpesentre, storhandelsbutikker og så videre. Den voldsomme spredningen av boligområder har ført til en stor frakopling mellom arbeid, mat og tjenester og stedet man bor på. Det har vært instrumentelt i å ta livet av den lokale gründeren (den kule versjonen), de små butikkene, av ekspertise og kunnskap. Som igjen knytter seg til den overordnede bevegelsen i kulturen: individualiseringen av befolkningen og transformasjonen fra borger til forbruker. Det hadde ikke vært så lett å rive ned solidariteten hvis vi ikke hadde bygget opp verden rundt bilen.