Selv om det har gått 25 år siden første oppsetning, og vel åtte år siden jeg leste det for første gang, er det fortsatt noe grunnleggende sjokkerende i det å lese Sarah Kanes første stykke, «Blasted». Da Kane, unnskyld uttrykket, sprengte seg inn i den britiske dramatikkens verden i 1995, i en alder av 23, var det med et stykke som på samme tid utfordra tilskuernes forventninger (altså dramaets sjangerkonvensjoner) og deres tålegrense for framstillinger av vold (altså etikkens møte med voldtekt, mord, kannibalisme og hat). Responsen ble deretter: Vill forakt fra kritikere, hyllester fra blant andre Harold Pinter – og, mer eller mindre, en ny dramabølge, «In-Yer-Face-Theatre», prega av råskap, direkthet og kullsvart humor.